Jeg er sykepleier

I lang tid har det vært sterk misnøye rundt mitt tidligere utdanningssted, men svært få har ytret sin frustrasjon offentlig. Det er vanskelig og skremmende å skulle stå opp mot en stor institusjon, og mange - inkludert meg selv - er redd for hvilke konsekvenser det kan føre med seg. Likevel er det viktig at det kommer frem hvordan vi som studenter behandles gjennom de tre årene vi går sykepleierutdanningen ved mitt utdanningssted.

De tre årene jeg og mine medstudenter har brukt i denne utdanningsinstitusjonen, har vi blitt møtt med stengte dører, nedlatenhet, sjelden blitt møtt med hjelpsomhet, medmenneskelighet eller empati. Vi har vært frustrerte, vi har grått og vi har vært motløse. Dette innlegget vil sette fokus på det som dessverre bare er toppen av isfjellet. Så nå skriver jeg til deg, leseren, og håper at dette kan vekke engasjement og debatt.

I mitt arbeid med dette innlegget hadde jeg mange uformelle samtaler med et stort antall medstudenter om hvordan de har opplevd studietiden som sykepleierstudent ved mitt utdanningssted.

De fleste drar opp praksisperiodene som svært problematiske da skole og praksissted er uenige om hvordan ting skal gjøres. I tillegg går det igjen at studentene føler at det er mangelfull oppfølging fra skolens sted, at skolen aldri kan innrømme om de har gjort feil – og i hvert fall ikke beklage. Jeg har også snakket med ferdigutdannede sykepleiere som har gått samme studiested som meg. De er alle like negative. De opplever nå som kontaktsykepleiere å møte vanskelige veiledere fra skolen, og ikke ha mulighet for å komme med innspill på vurderingssamtaler, men at veileder allerede før han eller hun har snakket med studenten har gjort seg opp en mening om utfallet.

Kjørte sitt eget løp

Hva tenker du om at alle veilederne i praksis kjører sitt eget løp, og retter seg etter personlige meninger og ikke etter faste retningslinjer som skolen har (skal ha)? Studenter som tidligere bare har fått tilbakemeldinger av høy klasse kommer ut i praksis og møter en veileder som stryker dem på 17 av 23 punkter fordi han eller hun av personlige grunner ikke er enig med skolens retningslinjer, eller har alliert seg med en annen lærer og skapt sine egne retningslinjer.

Veiledere som får gode studenter til å gråte på midt- og sluttvurdering. Veiledere som sier «jeg kan stryke deg hvis jeg vil» med et smil om munnen. Veiledere som sier på midtvurdering «enten kan du gå hele praksisperioden og stryke på sluttvurdering, eller trekke deg fra praksis nå». Dette viser at studentene ikke blir gitt en reell sjanse til å forbedre det som bør forbedres, og at veileder allerede har bestemt seg for å stryke studenten.

Slik vi som studenter har forstått det, skal en veileder hjelpe studenten gjennom praksis. En veileder skal ikke få studentene til å sitte oppe lange netter med handlingsplaner som er lengre enn bacheloroppgaven fordi de mener at det ikke er skrevet nok. En veileder skal ikke få studenten som tidligere har fått toppkarakterer og bare gode tilbakemeldinger fra andre praksisperioder til å ønske å slutte på sykepleien fordi man føler seg ubrukelig. Vi kan alle være enige i at ikke alle egner seg til å bli sykepleier. Men en veileder skal, dersom studenten står i fare for å stryke, være profesjonell og saklig.

Være imøtekommende og løsningsorientert. Være medmenneskelig og empatisk. Ikke kaste en student ut fra sin egen midtvurdering. Dette virker fremmed for mange av veilederne på det som var mitt studiested. Det er en evig kamp mellom studentene og veilederne, hvor veileder alltid har overtaket, og setter sine personlige meninger over profesjonalitet.

Vilkårlig plassert der det er plass 

Hva tenker du om at det ikke gis rom for å forme sin egen fordypningspraksis? Når du har fått ordnet deg plass på somatisk akuttmottak på egen hånd, og ordnet deg kontaktsykepleier fordi du har blitt plassert på sykehjem to praksisperioder utenom den obligatoriske sykehjemspraksisen i første klasse, og du dermed ikke har fått erfaring fra somatiske avdelinger på sykehuset. Og når du da sender en velformulert og saklig klage får du til svar at dette bare er noe du må forholde deg til.

Selv om vi – ifølge skolen – har mulighet til å ordne oss vår egen fordypningspraksis. Og hvordan tror du det er når du helt fra første året på sykepleien har blitt fortalt at siste praksis på sykepleien er valgfri fordypningspraksis, men at den i realiteten ikke er det. Du har muligheten til å søke deg til ønskede steder, men kun et fåtall av disse søknadene blir godkjent, og da kun dersom du har særlige årsaker til det, eller om du er tillitsvalgt. De resterende søknadene blir oversett, og man blir vilkårlig plassert der det er plass fordi skolen ikke klarer å legge fordypningspraksis utenom de andre kullenes praksisperioder. Vi kan alle ha forståelse for at ikke alle kan få sine ønsker oppfylt, men ikke legg det frem som om vi har et valg når vi ikke har det.

«Beklager ingen er vel perfekte»

Hva tenker du om det å komme i fordypningspraksis og du godt ut i første uken får beskjed om at du ikke får tilgang på dokumentasjonssystemet fordi praksiskoordinator har glemt å «…oversende søknad om DIPS-tilgang til dere som er i fordypning. Den er sendt som hastesak nå, men det er to uker behandlingstid», når fordypningspraksisen er på 6 uker?

Jeg sendte en klage på dette hvor jeg spurte etter hvilke rutiner de hadde for slikt, og at mitt praksissted fortalte meg at dette var langt fra første gang det skjedde. Svaret jeg fikk var «Beklager, ingen er vel perfekte her i verden».

Gjennomsyret av gamle tradisjoner

Så spør du deg sikkert; hvorfor skriver du dette innlegget? Hvorfor har du ikke klaget til skoleledelsen? Svaret er at jeg og svært mange andre på kullet mitt har klaget. Både enkeltvis og i større grupper. Men når man blir møtt med motstand, nedlatenhet og irritasjon fra det øyeblikket du banker på døren, gir du fort opp. Skolen er gjennomsyret av gamle tradisjoner laget av forelesere som ikke har vært sykepleiere på over 20, gjerne 30 år.

De lærer oss om omsorg, forståelse, medmenneskelighet, sårbare situasjoner, stress, mestring og psykologi, men det oppleves for studentene som at dette ikke er de holdningene som kommer frem fra universitetets side.

Ønsker å gi denne klagen er ansikt

Da jeg først begynte å lufte for mine medstudenter at jeg tenkte på å skrive dette innlegget, var de aller fleste positive, og det var flere som foreslo at vi skulle gå sammen om den og skrive under med så mange navn som mulig. Nå som det er en realitet, har ingen lyst til å stå frem med navn fordi de er redde for hva som eventuelt kan skje dersom skolen får nyss i hvem som har vært med på å få dette ned på papiret. Jeg har selv vurdert å være anonym, men har kommet frem til at jeg ønsker å gi denne klagen et ansikt, men det er ikke uten grunn at jeg har ventet til jeg har fått både vitnemål og autorisasjon.

Jeg er uteksaminert fra Universitetet i Stavanger.

(Dette innlegget er første gang publisert på sykepleien.no. Khrono gjengir med tillatelse fra bladet og forfatteren.)