Dosentløpet må bevares, skriver dosent Hilde Larsen Damsgaard ved Universitetet i Sørøst-Norge. Her fra campus i Drammen. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Dosentløpet må bevares, skriver dosent Hilde Larsen Damsgaard ved Universitetet i Sørøst-Norge. Her fra campus i Drammen. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Ikke la dosentløpet bli en lillesøster

Karriererveier. Vi trenger både spiss- og breddekompetanse i norsk høyere utdanning. Derfor må man bevare dosentløpet.

Publisert   Sist oppdatert

I høringsuttalelsene og i debatten etter at høringsfristen på Underdalsutvalgets innstilling har gått ut, har det fremkommet ulike synspunkter på utvalgets forslag om å avvikle førstelektor-dosentløpet som karrierevei i norsk høyere utdanning. I dette innlegget vil jeg argumentere for det motsatte av det Underdalsutvalget foreslår, nemlig å beholde og styrke førstelektor-dosentløpet.

Utdanningskvalitet er ofte på dagsorden, og både i utredninger, reformer og debatter fremheves betydningen av å øke kvaliteten i høyere utdanning. I et slikt landskap forekommer det meg underlig at Underdalsutvalget foreslår å fjerne det karriereløpet som er tettest på utdanningene. Førstelektorer og dosenter har ofte systematisk arbeid med å heve kvaliteten i yrkesfelt og utdanning som sentralt kvalifiseringsgrunnlag. I henhold til Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger må førstelektorer dokumentere spesielle kvalifikasjoner innen undervisning og annen pedagogisk virksomhet. Dosenter må på sin side dokumentere omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på høyt nivå. De må også dokumentere omfattende pedagogisk utviklingsarbeid og annen pedagogisk virksomhet av høy kvalitet.

Tar man bort muligheten for å bli førstelektor eller dosent, vil færre kvinner få førstekompetanse.
Hilde Larsen Damsgaard
Dosent, Universitetet i Sørøst-Norge

Tall fra Studiebarometerets studentundersøkelse og underviserundersøkelse kan tyde på at det, for å bedre kvaliteten på norsk høyere utdanning, nettopp er behov for det som er kjerneområdene i førstelektorers og dosenters kompetanse. Begge disse undersøkelsene tydeliggjør at det må satses på å skape gode læringsmiljøer slik at studentene engasjeres og deltar, blir fulgt godt opp, får tilbakemelding på arbeidene sine og vet hva som forventes av dem. For å få til en ønsket utvikling i den retning, er det nødvendig med forsknings- og utviklingsarbeid som også handler om høyere utdanning. De nærmeste til å jobbe systematisk med dette, er førstelektorer og dosenter. I arbeidet med å øke kvaliteten i høyere utdanning, fremstår det derfor som et skritt i gal retning å fjerne førstelektor-dosentløpet.

Etter fusjonene som har preget utdanningssektoren, er det større press på å øke antall førstekompetente. Det har medført at flere institusjoner har lagt til rette for at de som har lang fartstid i virksomheten, kan ta nye skritt på karrierestigen gjennom førstelektor- eller toppstillingsprogram. Dette er av det gode både for dem det gjelder og for institusjonene fordi de får flere ansatte som videreutvikler sin kompetanse knyttet til forskningsbasert pedagogisk virksomhet. At det nå legges inn økt krav til pedagogisk kompetanse hos professorer, understreker den betydningen slik kompetanse har i høyere utdanning. Også av den grunn gir det lite mening å fjerne et etablert løp som nettopp har denne kompetansen som en kjerne. Det er heller ikke ønskelig ut fra et kjønnsperspektiv. Mange av de som er i de ovenfor nevnte programmene, er kvinner. Tar man bort muligheten for å bli førstelektor eller dosent, vil færre kvinner få førstekompetanse.

Det er få dosenter i dette landet. At vi er få, kan etter min mening ikke være et argument for å avvikle stillingsbetegnelsen. Det er snarere slik at det må jobbes med å knytte klarere kriterier til tilsetting og opprykk som dosent. En av grunnene til at det er få dosenter, kan være at de til stadighet vurderes ut fra kravene til professor der hovedfokus er på vitenskapelige publiseringer. Slike publiseringer skal selvfølgelig også inngå i en dosents portefølje, men dosenten skal i tillegg dokumentere bredde innenfor pedagogisk virksomhet og utviklingsarbeid på høyt nivå. Snarere enn å bruke antall dosenter som argument for nedleggelse, bør man bruke antallet som begrunnelse for klarere vurderingskriterier, og gjennom det få flere til å velge å gå videre fra førstelektor til dosent.

Førstelektorer og dosenter er likestilt med førsteamanuenser og professorer. Men i praksis er det ofte ikke slik. Det fremstår stadig som om førstelektor og dosent tilhører et slags B-lag. Istedenfor å bruke dette som begrunnelse for å kutte ut førstelektor-dosentløpet, bør man sørge for likeverdighet gjennom lønn, tilgang til FoU-tid osv. Gjennom det kan man også utfordre tanken om at spisskompetansen egentlig er mer verdt enn breddekompetanse. I den utviklingen som har foregått fra eliteutdanning til masseutdanning, stilles det stadig høyere krav til en sammensatt kompetanse. Dette kan fremheves gjennom reell likestilling av spiss- og breddekompetanse.

Jeg så frem til Underdalsutvalgets innstilling fordi jeg håpet at utvalgets arbeid ville løse noen av de utfordringene som er knyttet til dagens system. Slik jeg oppfatter Underdalsutvalgets innstilling, er det forskningen som fremheves, og karriereveien innenfor denne virksomheten som blir styrket. Navnet forsker-lærer, som både språklig og i sammensetning er et dårlig alternativ, bidrar også til en slik oppfatning. Noen av de forslagene som er beskrevet, kan komme til å skape flere problemer enn de løser.

Hvis konklusjonen blir at førstelektor-dosentløpet fjernes, bør man heller enn å opprette en forsker-lektorstige gjøre det mulig med to ulike retninger innenfor et utvidet professorløp. Slik kan det som nå inngår i kravene til professor og dosent, likeverdig inngå i toppkvalifiseringen. Det vil sikre både spiss- og breddekompetanse innenfor høyere utdanning. En slik løsning forutsetter imidlertid at dosentveien ikke blir en lillesøster til professorveien.