arbeidsmiljø

UiO-ansatte savner «kompiskolleger»

Særlig internasjonalt rekrutterte ansatte ved Universitetet i Oslo savner å være en del av et inkluderende arbeidsfellesskap, viser en ny undersøkelse.

Det er hyggelig med planlagte arrangementer med kollegaer — som sommerfest og julebord, synes internasjonalt rekrutterte ansatte ved Universitetet i Oslo, men det skjer jo bare to ganger i året. Flere savner mer uformelle møter, og kompiskolleger. Illustrasjonsbilde fra NMBU sin sommerfest for noen år siden.
Det er hyggelig med planlagte arrangementer med kollegaer — som sommerfest og julebord, synes internasjonalt rekrutterte ansatte ved Universitetet i Oslo, men det skjer jo bare to ganger i året. Flere savner mer uformelle møter, og kompiskolleger. Illustrasjonsbilde fra NMBU sin sommerfest for noen år siden.
Publisert

Det viser seg at universitetetsansatte faktisk er ganske opptatt av å være med i et inkluderende fellesskap. I hvert fall de ansatte ved Universitetet i Oslo (UiO).

Beret Bråten er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og står bak en ny rapport om mangfold, likestilling og inkludering.
Beret Bråten er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og står bak en ny rapport om mangfold, likestilling og inkludering.

Dette var et overraskende hovedfunn for forskerne bak en undersøkelse gjort i oppfølging av en tiltaksplan for mangfold, likestilling og inkludering ved UiO. Alle ansatte ved universitetet ble tilsendt undersøkelsen, og 22 prosent svarte.

Ett av spørsmålene i spørreundersøkelsen handler om trivsel: «Hva er det viktigste du trenger for å trives på jobb?». Her presenteres en rekke faktorer, men faktoren som skårer høyest er: «Godt samarbeid med kollegaer».

Førsteamanuensis Beret Bråten og vitenskapelig assistent Maja Feng Mikalsen ved Tverrfaglig kjønnsforskning har utarbeidet rapporten.

I dybdeintervjuene kommer det også fram at svært mange opplever en manglende følelse av å være inkludert på arbeidsplassen og mange savner det en av respondentene kaller «kompiskolleger». Dette er en særlig stor utfordring for internasjonale ansatte, men gjelder også de norske.

Kifinfo skrev først om undersøkelsen.

« De er veldig … de er veldig norske»

Beret Bråten tror pandemien har en del å si for resultatene, men det handler heller ikke bare om det.

— De som er intervjuet i undersøkelsen snakker om at de kjente på en alenefølelse på kontoret, ettersom det var helt tomt der, sier hun.

Bråten viser til at det i 2016 kom lignende resultater i en undersøkelse gjort av Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), kalt «Å være utlending er ingen fordel».

— Man fant akkurat det samme, og det understrekes like sterkt i den rapporten som i vår rapport. Denne utfordringen er større enn vi hadde tenkt, og slik var det også lenge før koronapandemien, sier hun.

— Man hører gjerne at det kanskje ikke er så lett å bli kjent med oss nordmenn. At vi er litt kalde og distanserte. Kan dette handle om noe sånt?

— Ja, mange reflekterer rundt det i intervjuene. Flere av de internasjonalt rekrutterte som har vært i Norge en stund lanserer den teorien. «Sånn er bare nordmenn», liksom. De er vanskelige å komme inn på, og veldig private. Og de vil hjem til familien med en gang. Hvis man er internasjonalt rekruttert forsker og ikke har familie blir man fort litt alene da, sier Bråten.

— Andre sier at det er utlendingene det er vanskelig å komme inn på. At de jo bare er her en stund, og så drar de, sier hun.

I undersøkelsen svarer en stipendiat som har vært på UiO i snart to år slik når intervjuer spør om hun har noen venner her:

«Vel, jeg har noen kollegaer jeg lett kan snakke med. De er veldig greie og morsomme noen ganger og vennlige. Men … jeg kan ikke si at de er mine venner, og de er eldre enn meg også (ler). Og de er veldig … de er veldig norske. Alle har sin familie og sin egen sirkel. Men jeg kan jo lett spørre dem om hjelp, hvis jeg trenger det. Så på det viset, er det fint. Det er noen kollegaer jeg nesten ikke snakker med, men vi sier jo hei. Så er det noen ph.d.-studenter, de er for det meste norske. De er greie. Jeg mener det er … alt i alt bra. Men jeg har liten mulighet til å være med på samlinger utenfor instituttet.»

Ikke bare et individuelt problem

Bråten mener manglende sosialt miljø av mange blir gjort om til et utelukkende individuelt problem.

— Noen sier at hvis de bare hadde prøvd litt mer ville det sikkert gått bedre. Vi peker på at dette også er en kulturutfordring. Hvis dette ikke tas tak i er det vanskelig for unge, og særlig internasjonalt rekrutterte, å føle at de hører til, og det er lettere å ikke bare dra hjem igjen etterhvert.

Bråten mener det er veldig viktig å føle seg hjemme på arbeidsplassen.

— Også for akademikere! Det er ikke slik at de bare skal holde på med sitt. De trenger også et kollegafellesskap, og det er et lederansvar å legge til rette for dette, sier hun.

— Hva kan ledelsen gjøre for eksempel?

— Veldig mange — særlig internasjonale ansatte — opplever at i Norge tror man dette bare handler om de store markeringene, som julebord og sommeravslutning. Det er kun dette det norske systemet tilbyr liksom. Mens de er mer opptatt av det som skjer i det daglige, sier hun.

Som en internasjonalt rekruttert ansatt sier:

«[…] men, hvis jeg sier, vi kan gå ut på fredag og ta en øl, da er det ingen som kommer, for det er ikke slik det fungerer. Det må være organisert, vi må være sammen og gjøre noe med et formål, ikke bare snakke med hverandre. Jeg vet ikke om det er sånn over alt, men det er slik her i alle fall. Så jeg tror aldri at jeg hadde vært ute med kollegaer, hvis det ikke var for de svært organiserte sommeravslutningene eller juleavslutningene … sånt noe.» (førsteamanuensis, kvinne)

Flere sier at nordmenn ikke er spesielt inkluderende. Det er for eksempel ikke lett å bli invitert hjem til nordmenn, blir det fortalt.

«[…]Er det slik at jeg har erfart nordmenn som diskriminerende eller ekskluderende? Nei, jeg tror det har med hele forholdet til vennskap, som konsept. Grensene til hva som er privat … og … det er veldig lett for nordmenn å si, ja, ja vi sees neste uke. Men det å banke på døra di og bare si, hei, vi kom innom for å se om du var hjemme. Det skjer ikke i Norge. Men det skjer andre steder og folk fra mange land forventer at det skal være en mulighet, den typen mer spontane relasjoner […]» (professor, mann)

Behov for å føle seg som en del av et fellesskap

Forskerne bak rapporten mener ledelsen bør se på disse problemstillingene, men kommer ikke med noen konkrete forslag.

— Men jeg tenker at man for eksempel kunne hatt en slags fadderordning for nye ansatte. At noen kunne fått særlig ansvar for å inkludere de nye, enten de er norske eller utenlandske. I dag er det jo selvfølgelig allerede mange ildsjeler som tar slikt ansvar, men kanskje ansvaret kunne vært mer plassert, sier hun.

— Undersøkelser viser at mange ønsker å ha en del hjemmekontor. Er det på tide å igjen fokusere på viktigheten av et fysisk arbeidsmiljø?

— Ja, det syns jeg. Det er kanskje særlig viktig i akademia, der ting i utgangspunktet er veldig individualistisk innrettet, sier hun.

— Mange tenker kanskje motsatt. At det viktige for akademikere er friheten?

— Ja, denne diskusjonen har man alltid hatt. Selv har jeg bakgrunn både fra Universitetet i Oslo og forskningsinstitutt-sektoren. Ved forskningsinstituttene jobber man gjerne i kortvarige prosjekter sammen med andre. Da må du nesten være fysisk tilstede på arbeidsplassen. Hvis ikke detter ting litt fra hverandre. På universitetet er det en litt annen rytme. Men vår undersøkelse viser at folk har behov for å føle seg som en del av et fellesskap. Dette kommer tydelig til uttrykk i vårt intervjumateriale, og kunsten er vel å få til begge deler; både individuell frihet til å organisere dagen sin og et arbeidsfellesskap sier hun.

Handler om hvor etablert man er

Nicolas Gibney er stipendiat ved Norges Handelshøyskole (NHH) og leder for Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN).

Gibney er selv rekruttert fra utlandet — han er fransk, men har vokst opp i USA. Han syns funnene fra undersøkelsen ved UiO er interessante.

— Språk kan være en barriere for internasjonale ansatte. Selv om engelsk er arbeidsspråket er, er norsk det sosiale språket — særlig der hvor nordmenn er i flertall, sier han.

Gibney tror det varierer hvor mye folk har behov for å være på hjemmekontor.

— Det handler gjerne om hvor integrert i lokalsamfunnet man er. Da koronapandemien slo til hadde jeg heldigvis mange venner utenfor instituttet mitt. Jeg kunne derfor fortsatt opprettholde et sosialt liv «hjemmefra». Det ville vært mye vanskeligere for en som var ny i Bergen på det tidspunktet, sier han.

Derfor tror Gibney at mer etablerte ansatte i større grad foretrekker å ha en del hjemmekontor.

— Er det et lederansvar å sørge for at folk drar på kontoret?

— Kontoret må være et sted folk har lyst til å være. Det er et viktig poeng. Det må være en grunn til å dra på kontoret. Jeg tror ikke det er spesielt lurt eller effektivt å tvinge folk på kontoret uten grunn, sier han.

Powered by Labrador CMS