Illustrasjon: Tarjei Østrem Svalastog
Illustrasjon: Tarjei Østrem Svalastog

Vi forsker ikke på nivå 1 eller 2 eller 3. Vi forsker, simpelthen

Publisering. Hvis vi ukritisk tilpasser oss tellekantsystemet, og hvis det viktigste blir å vinne konkurransen om publiseringspoeng, har vi samtidig gitt avkall på vår integritet og troverdighet som forskere.

Publisert   Sist oppdatert

En forsker med integritet og etos kan ikke gå på akkord med kravene til sannferdighet, ansvarlighet og akademisk frihet for å vinne konkurransen som publiseringspoeng eller komme først i mål med professoropprykk. Men dagens forskere står overfor et dilemma: Vi er forpliktet på kvalitet, med sannhet, ansvar og frihet som peilemerker, mens vi måles ut fra kvantitative indikatorer – og kravet om å publisere mest mulig.

Tellekantsystemet ble innført for å gjøre forskningen målbar og stimulere til økt vitenskapelig publisering. Konkurranse ble et viktig prinsipp: Det ble et mål for institusjonene å oppnå flere publiseringspoeng enn andre institusjoner for ikke å tape økonomisk, og det ble et mål for den enkelte forsker å oppnå flere poeng enn kollegene for ikke å miste privilegier.

Universitetene risikerer å få «sjekkliste-professorer» som gjør det som lønner seg, framfor det som er viktig.
Solveig Østrem
Professor, OsloMet

Når det som teller, er det som kan telles, er det en risiko for at vi mister det vesentligste av syne. Uheldige konsekvenser av tellekantsystemet ble tydelige da Aftenposten tidligere i høst avslørte hvordan ren nonsens kan bli publisert som forskning – bare man betaler.

Men ren fusk er ikke det største problemet med tellekantsystemet. Den slags kan trolig forebygges ved å gjøre systemet bedre og mer vanntett, slik at røvertidsskrifter og useriøse aktører på open access-markedet svartelistes. Men det forhindrer ikke at tellekantlogikken kommer inn i hodene våre, og at den gjør seg gjeldende der en annen kvalitetslogikk – basert på vitenskapssamfunnets normer – er nødvendig. Eksempler på dette er når ledere vil pålegge vitenskapelige ansatte å publisere i bestemte kanaler ut fra hva som gir flest publiseringspoeng og best skår på internasjonaliseringsindeksen, eller når institusjoner lager retningslinjer for opprykk til professor ut fra hva som er lett å telle, som antall publikasjoner eller antall doktorgradsstudenter man har veiledet.

Tellekantlogikken er også blitt avgjørende for hvordan en del vitenskapelig ansatte orienterer seg. «Jeg trenger noen doktorgradsstudenter jeg kan veilede, slik at jeg kan bli professor», er en uttalelse jeg har hørt flere ganger. Noen steder diskuteres det i fullt alvor hvor mange artikler på nivå 2 man må ha skrevet for å bli professor. Noen steder snakkes det om at bidrag i antologier ikke har noen verdi, særlig ikke hvis boka er skrevet på norsk. Jeg har også registrert at enkelte har begynt å snakke om «forskning på nivå 2». Men som forskere kan vi ikke tillate oss å legge lista lavere dersom vi publiserer i andre kanaler enn de som gir flest poeng. Vi forsker ikke på nivå 1 eller 2 eller 3. Vi forsker, simpelthen.

Nivåinndelingen i tellekantsystemet er basert på ideen om at det eksisterer en internasjonal forskningsfront. Innenfor naturvitenskapelige disipliner gir det kanskje mening å snakke om «hvor langt forskningen er kommet». Innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, er en slik forestilling mer problematisk. Det er dessuten velkjent at nivåinndelingen er nokså tilfeldig: Uavhengige evalueringer viser ingen kvalitetsforskjell mellom «nivåene».

Å lage verdihierarki mellom tidsskriftartikler og forskning som blir presentert i bøker, eller å definere engelskspråklig formidling av forskningsresultater som mer verdifull enn det som skrives på norsk, gir heller ingen mening dersom målet er kvalitet.

Det viktigste kvalitetskriteriet må være at det som publiseres, tåler å bli gjort til gjenstand for kritikk. Vi trenger et mangfold av publiseringskanaler, og det trengs lesere – også lesere som ikke selv er forskere – med kunnskap og erfaring og med et kritisk blikk på det som presenteres som forskning.

Tellekantsystemet kan ses i sammenheng med en dreining fra en kvalitetsbasert akademisk logikk til en nyliberalistisk målstyringslogikk. Mer tillit til systemer og mindre tillit til de profesjonelle er et sentralt trekk ved sistnevnte. Å la de profesjonelles faglige skjønn være avgjørende betraktes gjerne som ensbetydende med å overlate alt til tilfeldigheter.

Et tilbakeblikk på mitt eget forskerliv kan illustrere dreiningen.

I 2007 leverte jeg en artikkelbasert doktoravhandling ved Det teologiske fakultet ved Universitet i Oslo. Jeg var den første ved fakultetet som valgte denne formen, doktoravhandling hadde fram til da vært ensbetydende med monografi. Da jeg valgte å skrive artikler, ble det kommunisert tydelig at dette ikke skulle være noen lettvint vei til doktorgrad. Min veileder Trygve Wyller, som også var dekan ved fakultetet, var spesielt klar på én ting: Vurderingen av om avhandlingen holdt tilstrekkelig kvalitet eller ikke, var det den sakkyndige komiteen som sto for. Punktum.

Det spilte ingen rolle om artiklene var publisert fra før eller ikke, eller hvilke tidsskrifter de eventuelt var publisert i. Antall publikasjoner var det heller ingen standard for. Kriteriene var i og for seg klare, men det dreide seg ikke om noen sjekkliste. Komiteen var ikke bundet av annet enn vitenskapssamfunnets høye standarder for kvalitet og sin egen faglige dømmekraft. Avhandlingen ble ikke overlatt til tilfeldigheter, men til fagfolk med vitenskapssamfunnets normer under huden.

En enstemmig komite konkluderte med at arbeidet holdt. Noe av det som i ettertid framstår som interessant med komiteuttalelsen, er at den av artiklene som ble vurdert som viktigst og mest nyskapende, ikke var publisert i et «tellende» tidsskrift, men i et fagtidsskrift for barnehagelærere.

I dag er situasjonen en annen. Når noe er publisert i et ikke-tellende tidsskrift, regnes det per definisjon ikke som forskning, men som formidling. Og motsatt: Når noe er publisert i tellende tidsskrifter, åpnes det direkte eller indirekte for at arbeidene kan vurderes overfladisk ved bedømmelse av doktoravhandlinger eller søknader om opprykk. På denne måten flyttes definisjonsmakten fra universitetene til tidsskiftene, som også er kommersielle aktører, og vitenskapelig ansatte blir i realiteten umyndiggjort.

Dette er også en form for ansvarsfraskrivelse. Det er ansvarsfraskrivelse om vi gir fra oss vår faglige frihet og uavhengighet ved å vise til forhåndsdefinerte kvantitative indikatorer. Hvis vi ukritisk tilpasser oss tellekantsystemet, og hvis det viktigste blir å vinne konkurransen om publiseringspoeng, har vi samtidig gitt avkall på vår integritet og troverdighet som forskere. Når en slik logikk blir en del av måten vi tenker på, risikerer universitetene å få «sjekkliste-professorer» som gjør det som lønner seg, framfor det som er viktig.

Det som gir håp, er at flere tar til orde for at eksisterende ordninger bør revurderes, at flere krever at lite gjennomtenkte beslutninger sendes ut på høring, og at det finnes ledere i universitets- og høgskolesektoren som ønsker debatten om tellekantsystemet og logikken det er del av, velkommen.

Kronikken er også publisert på denne bloggen og i Morgenbladet.