Verdighet for HIV-smittede

Film. I denne filmen møter vi aktivister som kjemper for HIV-smittede, for forebygging av smitte – og dypest sett for anerkjennelse av minoriteter, med vekt på seksuelle minoriteter.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

«120 slag i minuttet» begynner som om den var en dokumentarfilm. Den er ikke en egentlig dokumentar, men den bruker et filmspråk i den første halvdelen som ligger mer opp mot dokumentaren enn fiksjonen. Vi befinner oss i en halvstor forsamlingssal, antagelig et undervisningsrom på et universitet. En gruppe på rundt femti aktivister i gruppa ACT UP har fått låne rommet og holder møte for å diskutere strategier. Deres fellesskap er knyttet til at de (nesten) alle er smittet av HIV. Scenen er Paris, og tidskonteksten er nittitallet.

Den store diskusjonen går mellom de som vil bruke militante midler og de som er mer moderate. Miljøets siste aksjon gikk lenger enn de hadde planlagt. Èn taler på det møtet de hadde avbrutt for å stjele oppmerksomheten, fikk en pose med falskt blod i ansiktet. Han ble også festet til en kulisse med håndjern.

Den neste aksjonen er et raid mot et farmasøytisk selskap som nekter å levere ut medisinske opplysninger til pasienter som har HIV-diagnose. Kontorene til selskapet blir ramponert og «dekorert» med falskt blod.

.....etterhvert framtrer noen av aktørene som mennesker, som hele mennesker. Vi følger deres liv tettere. De blir ikke bare aktivister, ikke bare hivsmittede. Dette grepet er godt.

Jan Storø

Men vi får også se scener der mer moderate aksjoner blir satt ut i livet, for eksempel kondomutdeling på videregående skoler – riktignok ved å «brøyte seg vei» inn i klasserommene midt i undervisningen uten å spørre først.

Aksjonistenes moralske imperativ er «dette er viktig, så viktig at hensikten helliger middelet».

Denne filmens forhistorie er sentral for å forstå den. Den er laget av fransk-marokkanske Robin Campillo. Han har selv deltatt i det virkelige ACT UP. Vi skal huske at tilbake på nittitallet var dødeligheten for HIV-smittede svært høy. En hel generasjon homofile ble fra begynnelsen av åttitallet uten varsel kastet ut i en situasjon preget av svært dramatiske betingelser. Filmens hendelser og moral må sees opp mot at aktørene i stor grad var reelt dødsdømte. Det gjør ikke deres valg mindre interessante – og gripende.

I den første delen av filmen blir vi ikke spesielt godt kjent med aktørene. Dette styrker følelsen av å være tilstede rent dokumentarisk. Men etterhvert framtrer noen av aktørene som mennesker, som hele mennesker. Vi følger deres liv tettere. De blir ikke bare aktivister, ikke bare hivsmittede. Dette grepet er godt. Det illustrerer at midt i mengden finner vi personlige historier som er verdt å fortelle.

Etter hvert gripes vi særlig av kjærligheten som utvikles mellom den tilsynelatende alltid tøffe aktivisten Sean (spilt med stor inderlighet av Nahuel Pérez Biscayart), og Nathan (Arnaud Valois), nykommeren i miljøet.

Noe i fortellermåten fungerer mindre bra. Campillo har klippet inn noen uskarpe naturbilder av bjørk og støv i lufta som etter mitt skjønn ikke hører hjemme i den ellers stramme fortellingen. De tre-fire dansescenene – som antagelig er ment å illustrere at aktivister også har et liv – fungerer heller ikke spesielt godt. De virker å være mer fyllstoff enn å ha en reell funksjon i fortellingen.

Jeg synes også en del av diskusjonene i filmen blir vel tekniske. Her brukes en mengde medisinske faguttrykk som kun de med spesiell interesse for HIV og smitte har satt seg inn i. Sikkert en del av hverdagen til aktivistene i filmen, men mindre interessante for oss amatører som ser på.

Filmen er drøye to timer og tjue minutter lang. Den hadde tjent på å bli klippet ned en halv time. Her har regissøren villet for mye. Da blir det lett slik at for mye stoff presses inn i den begrensede tidsrammen en film tilbyr. Nedklipping kunne gjort historiefortellingen mer effektiv. Da hadde det for eksempel kunnet gå tydeligere fram at aktivistenes begrunnelse for sine aksjoner er dypt personlige, og at deres moral bygger på et brennende ønske om å endre holdninger og praksiser i samfunnet.

Det er dette som er det sterkeste budskapet i «120 slag i minuttet».

Derfor er det tommel opp for denne filmen, på tross av noen innvendinger.

Fakta

120 slag i minuttet

Norgespremiere: 23.03.2018

Sjanger: Drama

Skuespillere: Nahuel Perez Biscayart, Arnaud Valois, Adèle Haenel, Antoine Reinartz

Regi: Robin Campillo

Manus: Robin Campillo, Philippe Mangeot

Produsent: Hugues Charbonneau, Marie-Ange Luciani

Foto: Jeanne Lapoirie

Musikk: Arnaud Rebotini

Nasjonalitet: Frankrike

Språk: Fransk

Lengde: 2 t. 23 min.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS