Maskulint handikap

Den islandske filmen Småfugler gir oss et innblikk i strevet som innebærer å forholde seg til noe ubrukelig overlevert fra forrige generasjon, skriver vår anmelder.

Publisert   Sist oppdatert

Når Ari er på vei til å bli mann, tvinges han inn i en ny livssituasjon. Hans foreldre er skilt, og han bor hos moren i Reykjavik. Det kan han ikke lenger. Moren reiser nemlig av gårde til Afrika med sin nye kjæreste. Følgen er at sønnen etterlates hos sin far. Faren bor på et mindre sted nord i Island. Vi blir kjent med 16 åringen den dagen han motvillig flyr nordover for å flytte til faren.

I småbyen der fiskeriene er en viktig næring, bor en far som ikke har allverdens å by på. Han bruker mye av sin fritid på alkoholen, og har lite annen navigering i livet sitt enn dagens neste ølboks. Han kaller sønnen kompis, og ser ut til å tro at dette en grei rolle å fylle i et far-sønn forhold. Ikke det aller beste utgangspunktet for den søkende Ari, som på sin vei til voksenlivet har begynt å finne fram til helt andre livsuttrykk og interesser. Han sang for eksempel i kirkekoret i Reykjavik. Og skjønn sangkunst antyder et helt annet liv enn den macho-blindveien faren er inne på. Han har det ikke enkelt. Mor har jo heller ikke planlagt å stille opp med så mye, iallfall ikke i den første tiden.

Den følsomme gutten spilles av Atli Oskar Fjalarsson. Han fyller rollen godt, og gir oss nettopp dette strevet som innebærer å forholde seg til noe ubrukelig overlevert fra forrige generasjon.

Ari får sommerjobb i fiskeindustrien, mens han venter på at neste skoleår skal begynne. Og i den nye hverdagen dukker Lára, en barndomsvenn, opp. Kjærlighet ligger i luften, men ikke uten hindringer. Lára er nemlig sammen med småbyens utagerende tøffing. Regissør Rúnar Rúnarsson har arbeidet med temaet ung kjærlighet tidligere også, i en kortfilm fra 2008. Også da var Fjalarsson hovedrolleinnhaver. Langt yngre den gangen, selvfølgelig. Denne gangen utvikler Runarsson det til en full-lengde spillefilm, og da blir oppvekst i lys av farens begredelige livsvalg en tydeligere ingrediens.

Det er farmor som setter det hele på plass. Hun har tre ting å by på. De to første er typiske for gode bestemødre. Hun har et stort hjerte som innebærer å støtte sin sønn og sønnesønn og stiller opp med middager og samvær. Dessuten har hun en skarp tunge når det trengs, som da hun sier fra til sønnen at han må skjerpe seg, og ta opp igjen AA-møtene.

Det er farmor som setter det hele på plass. Hun har tre ting å by på.

Jan Storø
Førstelektor, HiOA og filmanmelder i Khrono, om filmen Småfugler

Hennes tredje bidrag er en analyse av familiens situasjon. Hun er ikke over-analyserende. Men et par ganger får vi vite hva farmor ser og hva hun mener. Det blir veldig tydelig når hun i et forsøk på å trøste sønnensønnen forteller om guttens far - at den macho-greia hans er et handikap.

Dermed er Ari plassert. Limt fast mellom farens utagerende liv - godt fylt opp av en masse mannemann-symbolikk – og den muligheten han tross alt har til å utvikle sitt eget. Det er her han skal bli mann.

Vi blir også kjent med andre deler av småbyens skjulte liv. Forbudt sex og forbudte rusmidler er ingredienser folks liv her, som andre steder.

Det hele fortelles fram i praktfullt slitne interiører, der faren bor og der han bodde før han ble kastet ut, og ellers en nord-islandsk småby under fjellene der menneskene lever sin lyseste uke i året fordi vi er på besøk ved St.Hans tider. Den islandske naturen er sterkt tilstede og understreker Aris melankolske møte med en far som ikke klarer å være far, og en ung kvinne han selv har et ønske om å klare å kapre.

Denne fortellingen har vi sett før. Vi har sett slike fortellinger om ungdom, kjærlighet, foreldre som ikke klarer å støtte, håp og tvil. Slik sett er ikke Runarssons fortelling så annerledes enn andre. Det hele står og faller på om han klarer å fortelle det på en troverdig måte. Slik at vi får noe islandsk her. Og slik at vi får noe allment.

Mitt svar er ja … og ja. Dette har foregått i Island. Og det foregår alle steder.