Et forsiktig middelklasseopprør

Regissør Greta Gerwig har sagt i intervjuer at hun lenge har hatt lyst til å lage en film om familie. Hennes budskap er at det foregår mye i familier som det kan være verdt å fortelle om.

17- åringen Christine, som kaller seg Lady Bird, lever et tenåringsliv der hun jobber med å håndtere venner, foreldre, gutter og skole. De bor i den mellomstore byen Sacramento, nord i California. Ikke det aller mest spennende stedet å være ungdom, får vi vite. Et ganske så tradisjonelt opplegg for en filmatisk fortelling med andre ord. Det ligger i kortene at familien står foran en vanskelig nyorientering når datteren ønsker å studere på østkysten og dermed ikke lenger bo hjemme.

Saoirse Ronan spiller tittelrollen, og det gjør hun med en inderlig blanding av uskyld og boblende livsbegjær. Hun balanserer tilpasning med et opprør som likevel ikke er av de kraftigste.

De mest engasjerende scenene i «Lady Bird» er de der mor og datter spiller mot hverandre. De har en vanskelig dialog seg i mellom. Disse scenene er sterke og medrivende. Moren, meget godt gestaltet av Laurie Metcalf, er emosjonelt bundet og krevende. Hun klarer ikke forholde seg til datterens svært så moderate revolt. På det verste er hun slem. Og hun strever med å ikke være det.

Faren virker til å begynne med som en dott, men svinger seg etter hvert opp som den varme og beskyttende i familien. Tracy Letts er troverdig i rollen.

Filmen unngår behendig å referere til dagens politiske kamper og kulturbrytninger i USA. Noe som i høyeste grad ville vært relevant i en tid da familie og familieverdier er i endring. Handlingen er da også lagt til 2002. Det eneste vi får servert i den retningen er et par morsomheter om Reagan og republikanere. Fort nevnt, fort glemt. Slik sett synes jeg Gerwig unnlater å bruke åpenbare muligheter til å være relevant i nåtiden.

Helheten i «Lady Bird» svakere enn den burde være. Skuespillerne gjør jobben sin godt. Gerwig klipper effektivt, men ikke spesielt utfordrende. Det er noe mainstream over fortellermåten. Denne filmen svinger seg ikke opp i øverste divisjon. Og kanskje er det helt i orden. For mange vil nok en slik fortelling kunne være engasjerende.

Gjennom mine norske briller får jeg ikke til å like filmen. Det blåser en slags klam besteborgelighet over de miljøene det hele spilles ut i. Er dette virkelig en setting som er troverdig, selv i USA? Stadig vekk tar jeg meg i å gremmes over hvor fjernt det er, dette ungdomslivet som Christine/Lady Bird lever. Rett nok er Christine og hennes venner elever på en skole drevet av nonner. Det skaper en kontekst som er annerledes definert enn det de fleste norske ungdommer opplever.

Jeg tar meg stadig i å trekke sammenlikninger til vår egen fortelling «Skam», som framstiller noe av det samme på helt andre måter. Sammenlikningen er delvis urettferdig, fordi vi sjelden møter foreldrene i «Skam». Og fordi «Skam» i langt større grad søker å fortelle fra ungdommenes eget perspektiv. Gerwigs undersøkelse av familie i oppbrudd er preget av noe gammeldags som kanskje hadde passet bedre dersom den hadde vært lagt til 1972 enn 2002. Men ok, kanskje er det nettopp slik en familie i noe lavere middelklasse i USA strever med å finne ut av seg selv.

Jeg så filmen i Hollywood, i november. Der fikk den applaus i en stor og nesten fullsatt sal en fredagskveld. Det vil den ikke få i norske kinosaler.

Fakta

Lady Bird

Norgespremiere: 16.03.2018

Sjanger: Komedie

Skuespillere: Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts,Timothée Chalamet, Odeya Rush, Lucas Hedges, Beanie Feldstein, Jake McDorman

Manus og regi: Greta Gerwig

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk

Lengde: 1 t. 33 min.