Da kvinnene festet grepet

Det er politisk interessant å se filmen «Suffragette – kampen for frihet». Den andre grunnen er at det er blitt en god film, skriver Khronos filmomtaler Jan Storø.

Publisert   Sist oppdatert

Vi er i det andre tiåret av vårt århundre. Hvis vi går tilbake til andre tiåret av forrige hundreår finner vi begivenheter som endret vårt samfunn og måten vi lever på, på en grunnleggende måte. Det tiåret ga kvinnene stemmerett – både i Norge og i Storbritannia (i sistnevnte bare for en del kvinner, de andre måtte vente et tiår til).

Det er en av grunnene til at det er interessant å se en film som britiske «Suffragette – kampen for frihet». Den andre grunnen er at det er blitt en god film.

Filmen forteller om suffragettene som kjempet for stemmerett til kvinner. Denne kampen var langt hardere i England enn andre steder. Suffragettene kjempet med «alle» midler, også voldelige. Både steinkasting og bruk av sprengstoff ble ansett som legitime våpen for å nå fram med kravet;  Votes for women.

Det var Emmeline Pankhurst som ledet kvinnene, og vi møter også henne i filmen. I sin biografi skriver Pankhurst: «… we interrupted a great many meetings … and we were violently thrown out and insulted. Often we were painfully bruised and hurt…». Men hun var også klar på hva målet var, det kan vi lese i ett av hennes kjente sitater: «We are here, not because we are law-breakers; we are here in our efforts to become law-makers». Agitasjon på versefot har en egen gjennomslagskraft.

Likevel er det den oppdiktede Maud Watts, i Carey Mulligans skikkelse, vi følger tettest. Karakteren bygger på tre kvinner som levde i dette miljøet. Maud er en arbeiderklassekvinne som i utgangspunktet ikke er en del av stemmerettsbevegelsen. Hun arbeider på vaskeriet, og opplever seksuell og annen trakassering. Men rebell blir hun ikke før hun blir fanget opp av aksjonistene. Etter hvert deltar hun med hele sin innsats. Dette koster henne svært mye, familiesplittelse, sosial utstøting og fengsling er blant de erfaringene hun møter.

Både steinkasting og bruk av sprengstoff ble ansett som legitime våpen for å nå fram med kravet;  Votes for 
women.

Jan Storø
Førstelektor og filmomtaler i Khrono

Filmen trekker oss gjennom et handlingsforløp i de mørke og fattige delene av London. Her har nok regissør Sarah Gavron vært ganske klar på at hun ikke ønsket å tråkke opp sporene etter den 70-talls sosialrealistiske estetikken som preget en del av den politisk orienterte britiske filmen tidligere. Tonene er anelsen mer sepia enn grått, og det gir et varmere og mer håpefullt skjær til fortellingen. Kanskje kan enkelte bilder framstå litt vel ”søte”, men i all hovedsak oppleves miljøskildringene som realistiske. Hendelsene i fortellingen balanserer jo også den billedbruken filmskaperen har valgt. Den filmatiske stilen er heller konservativ enn utforskende, og her fungerer det godt.

Vi møter både arbeiderklassekvinner og velutdannede kvinner. Suffragette-bevegelsen var nok i hovedsak befolket av de sistnevnte. Kampen deres var hard, og de mange fengslingene var en del av bildet. Filmen viser også disse sidene av kampen. Mange av kvinnene startet sultestreiker i fengselet, og ble tvangsforet. Dette gjorde det vanskelig for politimennene.

De fryktet at en av kvinnene skulle dø i fengselet og bli en martyr. I filmen hører vi politiinspektør Steed (Brendan Gleeson) si: «Don`t bother arresting them. Let their husbands deal with them. Drop them at their front doors».  Det var nok ikke bare tilgangen til å delta i demokratiske valg som var moden for reformer.

Det skal nevnes at denne filmen er laget av kvinner i nesten alle roller, både foran og bak kamera. Det har nok vært et viktig poeng for Gavron. Vi legger også merke til spillet til flere av de sentrale skuespillerne, kanskje med Mulligan og Anne Marie Duff (som Violet Miller) i spissen.

Meryl Streep (bildet over), som spiller Emmeline Pankhurst, ble nylig spurt av BBC hvorfor dette stoffet ikke var blitt film tidligere. Streep sa: «For a long time it was difficult to convince the people in a position to make decisions – who were mostly male – that it was interesting to anyone. It wasn’t their fight. But, increasingly, we think now that women’s rights and issues are men’s issues, it belongs to all of us to right this imbalance in the world. Certain things have changed in our industry to allow them to understand that women will be interested in this film, and so will men.»

Jeg slutter meg til Streep. Filmen berørte meg.

Vi kunne nylig lese i Khrono at begynnelsen av forrige århundre er sentralt også i vår egen høgskoles historie. Som forsker på høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Jan Messel, skriver i sin nyopprettede historieblogg, la en gruppe norske kvinner grunnlaget for at vi i dag har den høgskolen som er kjent under forkortelsen HiOA - i de første årene etter århundreskiftet. Kampen for stemmerett og kampen for utdanning for kvinner har klare paralleller.