Hvor ille står det egentlig til med norsk akademia?

Ranking. I forhold til folketallet gjør universitetene i Norge det oppsiktsvekkende bra internasjonalt.

Publisert   Sist oppdatert

Fra tid til annen rykkes det ut i norsk offentlighet med beskrivelser av hvor ille det er fatt med norsk akademia. Sist ute er Akademiet for yngre forskere (AYF), som poengterer at norsk akademia presterer høyst middels og at Norge ikke har noen universiteter blant de 100 beste i verden.

Aronsen og Lind fra AYF bruker fjorårets OECD-evaluering av det norske innovasjons- og forskningssystemet for å belegge at «de akademiske resultatene i Norge kan karakteriseres som høyst middels, også justert for lavt folketall». De følger opp med tre råd til regjeringens revisjon av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning:

  1. Prioriter karriereveier i akademia
  2. Vær bevisst på hvordan forskningskvalitet påvirkes av akademiske insentiver
  3. Inkludér humaniora og samfunnsvitenskap i teknologiutviklingen.

Dette er gode råd, som det vil være fornuftig av regjeringen å lytte til. Samtidig vet vi at norsk forskning utvikler seg positivt.

Universitetet i Oslo er blant de beste universitetene i verden, og at vi hevder oss i dette selskapet med vårt beskjedne folketall, er svært bra.
Svein Stølen
Rektor UiO

Ifølge Indikatorrapporten (2017) har Norge nå klatret opp på samme nivå som Finland og Sverige når det gjelder antall siteringer per artikkel, men fortsatt er Danmark, Nederland og Sveits et godt stykke foran. Også når det gjelder andelen svært høyt siterte artikler, har norsk forskning vist betydelig fremgang.

På Shanghai-rangeringen – som vel er den eneste rangeringen hvor subjektive omdømmehøringer ikke har stor vekt – ligger Universitetet i Oslo på en 62. plass (2017). Ut i fra folketallet i Norge er det oppsiktsvekkende bra. Vi har sett på topp 100-listen til Shanghairangeringen ut ifra folketall. Deler du antall universiteter på topp 100-listen med folketallet, plasserer Norge seg på en 6. plass i verden. Russland, med 144 millioner innbyggere, har i likhet med Norge ett universitet blant de 100 beste, på plass nummer 93. Frankrike, med sine 65 millioner innbyggere, har tre universiteter blant de 100 beste. Det samme har Japan, med 127 millioner innbyggere. Pr capita leverer vi faktisk godt.

I den norske debatten om forskning og høyere utdanning er dette perspektivet stor sett fraværende. Universitetet i Oslo er blant de beste universitetene i verden, og at vi hevder oss i dette selskapet med vårt beskjedne folketall, er svært bra. Samtidig kan vi, og skal vi, bli enda bedre.

OECD-evalueringen pekte på noen tydelige utfordringer. En av de viktigste anbefalingene fra OECD var at det må gjøres mer for å dyrke frem fremragende forskningsmiljøer og internasjonalt ledende universiteter. Det er vi helt enig i. Skal Norge hevde seg i verdenstoppen innen forskning og høyere utdanning må de statlige bevilgningene premiere dem som leverer de aller beste resultatene. Utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og de norske universitetene er her et mulig og potensielt sterkt redskap for regjeringen.​

(Innlegget er også publisert på bloggen til rektoratet til Universitetet i Oslo.)