Innføring av skolepenger er dårlig distriktspolitikk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Til tross for regjeringspartienes tidligere løfter har regjeringen likevel innført studieavgifter for ikke-europeiske studenter i sitt forslag til statsbudsjett. Dette vil bety at grupper av studenter som tidligere kun(!) måtte dekke levekostnader for å studere i Norge, nå i tillegg må betale betydelige summer i studieavgifter.

Basert på erfaringer fra andre land som har innført avgifter og vår egen kunnskap om studentgruppene, kan vi være sikre på at en svært stor andel (80-90 prosent) av de utenlandske studentene vil gå tapt.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Det har vært lagt fram mange gode argumenter mot studieavgifter, for eksempel at det er en trussel mot prinsippet om gratis utdanning, at det er et svik mot en norsk solidaritetstradisjon, at kvaliteten på norsk utdanning øker ved å eksponere studenter og undervisende personale for nye impulser og erfaringer, samt at masterstudier ved norske universiteter må legges ned. Alle disse argumentene er relevante og viktige, men vi ønsker å fokusere på et par aspekter ved sistnevnte punkt som ikke er fremhevet nok.

Les også

Opprop om gratisprinsippet og internasjonale studenter

I dag finnes det en rekke masterstudier som gir kompetanse som er av sentral betydning for det norske samfunnet, både innen privat næringsliv og offentlig sektor, men hvor kun et mindretall av de som tar utdanningen kommer fra Norge (eller EU/EØS). Mange av de som gjennomfører disse utdanninger får jobb umiddelbart etter å ha fullført dem (i noen tilfeller rekrutteres de allerede før de er ferdige). Dette gjelder de norske studentene, men mange av de utenlandske studentene rekrutteres også inn i norsk arbeidsliv rett etter studiene.

Slik har det norske samfunnet også stor nytte av de utenlandske studentene lang tid etter at de er ferdige med studiene. Uten studentene fra utlandet vil flere av disse programmene bli tvunget til å legge ned, det er rett og slett ikke økonomisk mulig å fortsette dem uten de utenlandske studentene. Når dette skjer, mister det norske samfunnet ikke bare tilgang på norskutdannet utenlandskompetanse, men mister også de norske studentene som ville ha gått gjennom utdanningen. I mange tilfeller gjelder dette spesialiserte studier, av stor betydning for norsk næringsliv. Fra de norske studentenes perspektiv reduseres også valgmulighetene når utdanningstilbudene forsvinner.

Med dette budsjett forslaget vil programnedleggelser og reduserte utdanningstilbud forekomme ved både store og små høyere utdanningsinstitusjoner. Når dette er sagt, er det likevel klart at studentene som først og fremst søker seg til små universiteter vil bli hardest rammet. Ved universitetenes største studiesteder vil det fortsatt være et stort kurstilbud, men på små studiesteder risikerer tilbudet av masterprogrammer å bli kraftig redusert eller til og med forsvinne.

Dette vil være et hardt slag for de som ønsker å ta en utdanning, men som av ulike årsaker (familie, deltidsjobb osv.) ikke kan flytte til de store byene. Dette kan bidra til minkende kompetanse i lokalt næringsliv, da mange av de som tar master på en campus utenfor de store byene blir boende i nærområdet også etter studiene. På noe lengre sikt kan fraværet av masterutdanning også på virke bachelorutdanningene, da begrensede muligheter til å undervise på høyere nivå vil gjør det vanskeligere å rekruttere kompetente undervisere i fremtiden.

Les også

Skolepenger vil ta knekken på gratisprinsippet

En innføring av studieavgifter for utenlandske studenter vil begrense mulighetene for å ta masterutdanning utenfor de store byene. Det vil redusere kvaliteten på bachelorutdanningene, og vil slik være i strid med regjeringens påståtte satsing på desentralisert utdanning.

Oppsummert mener vi at innføring av studieavgifter for utenlandske studenter ville svekke utdanningstilbudet og tilgangen til spisskompetanse i hele landet, men at effektene av dette vil merkes mest utenfor storbyene. En slik politikk er åpenbart ikke god distriktspolitikk.