Ingrid M. Tolstad ble sammen med andre kandidater kreert som doktor av UiO-rektor Ole Petter Ottersen i Universitetets aula 17.mars. Foto: Nicklas Knudsen

Dress, diplomer og doktor-ring for doktorer

Doktorgradsritualene har sin opprinnelse fra 1800-tallet, med både kapper og storslåtte disputasmiddager. Men de høytidelige ritualene er ikke en selvfølge for Ingrid M. Tolstad og andre ferske doktorer.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Doktorgradsmiddag, dress, doktor-ring og diplomer. Kapper og kreering.

Ritualene og seremoniene rundt doktorgradsavhandlingen ble etablert tidlig på 1800-tallet, da det første universitetet ble grunnlagt i Norge. Men siden den gang har tradisjonene fått gjennomgå - særlig på 70-tallet - under «raddistiden».

— Slik vi kjenner det i dag, har det ikke alltid vært. Det vi har i dag, er egentlig ikke en tradisjon som er blitt videreført, men ritualer som har blitt tatt opp igjen på nytt flere ganger, sier John Peter Collett, historiker ved Universitetet i Oslo.

Fra middelalderen

I 2016 ble det avlagt over 1400 doktorgrader ved landets høgskoler og universiteter.

Vi er ikke så redde for å kalle oss en elite igjen, selv om det vi driver med er langt mer alminnelig enn før.

John Peter Collett

Å ta doktorgrad er ikke noe man må ta for gitt, for det er ikke vanlig. Så derfor er det fint at man kan gjøre en «big deal» ut av det.

Ingrid M. Tolstad

På 1800-tallet var det svært uvanlig å ta doktorgrad. Fra 1817 til 1845 var det fire doktorander ved Universitetet i Kristiania og de var alle medisinere. Da var både avhandlingen og disputasen på latin, og dette var store begivenheter i hovedstaden. Etter den første disputasen, var både professorer og samtlige regjeringsmedlemmer invitert til storslått middag etter disputas og kreering, som fulgte et rituale fra middelalderen.

Det seremonielle ved kreeringen var omfattende, med overrekkelse av en hatt og en ring til den nye doktoren. Universitetet i Oslo har fortsatt denne doktorhatten i sine samlinger. Den kan ikke bæres på hodet og skulle bare overrekkes den nyslåtte doktoren.

— Det var ikke så mange som savnet latinen da den ble avskaffet i 1845. Det ble mye hosting og harking under disputasen, ble det sagt. Det var få som kunne latin godt nok til å kommentere innholdet i avhandlingen. De som kunne latinen, forsto seg ikke på medisinen. De som kunne medisinen, behersket ikke latinen godt nok, og de som kunne faget skjønte ikke hva som ble sagt under disputasen, for de forsto ikke latin, sier John Peter Collett.

I 1845 ble universitetsloven endret og kravet om latin forsvant. Fram til utpå 1900-tallet var det få som tok doktorgrad i Norge, og det var ikke et krav for å bli professor.

Etter at latinen forsvant, var kreeringene lite høytidelige, men på 1920-tallet begynte de å få interesse for de tidligere tradisjonene igjen.

— Det at rektor og dekaner går med kappe, og at det holdes høytidelige kreeringer i dag, er ikke en gammel tradisjon. Dette ble første gang brukt i 1930-årene. På den tiden ønsket man at universitetet skulle fremstå som mer høytidelig og understreke at det representerte en lang europeisk tradisjon fra middelalderen av, sier Collett.

Den gangen var det doktorpromosjon (doktorkreering) en gang hvert fjerde år. I dag har for eksempel Unviersitetet i Oslo (UiO) kreering fire ganger i året. Det var på 30-tallet Universitetet i Oslo fikk en egen doktor-ring - tegnet av tidligere direktør ved Kunstindustrimuseet, Thor B. Kielland. Det ble også laget en doktorhatt, men denne ble aldri tatt i bruk. Kanskje ble det for sært til at noen ønsket å ha den på seg.

(Her sitter Ole Petter Ottersen, rektor ved Univeristetet i Oslo, med kappe og rektorkjede under en doktorkreering)

«Raddistiden»

Men så skjedde det noe. I 1968, under «raddistiden», ble alt avviklet.

— Det var en god del som mente doktorkreering og store middager var fjas, og at det hele ble kunstig og rart. På den tiden skulle man være demokratisk og ikke skille seg ut som elite. Akademikere skulle være som alle andre. Når du var ferdig med eksamen, fikk du tilsendt et papir i posten. Det å være akademiker skulle ikke bygge opp under en eliterolle i samfunnet. Man skulle heller solidarisere seg med vanlige folk, sier historiker John Peter Collett.

Men dette var det noen som savnet, så på slutten av 90-tallet ble de gamle ritualene tatt opp igjen.

— Det var for å understreke at det tross alt er viktig det akademikerne driver med. Mange engelske og amerikanske universiteter har seremonier når de er ferdig med eksamen, og jeg tror innflytelsen herfra var viktig for at dette ble tatt opp igjen hos oss. Vi kan se det som et resultat av globaliseringen, at vi nå kopierer det man gjør andre steder - og som også var bakgrunnen for at man laget slike seremonier tidlig på 1800-tallet og igjen i 1940-årene. Det har selvsagt også noe å gjøre med at man forsøker å forbedre akademikernes kår i samfunnet, og fortelle at det vi driver med har stor betydning. Vi er ikke så redde for å kalle oss en elite igjen, selv om det vi driver med er langt mer alminnelig enn før. Doktorgraden er jo ikke lenger noe veldig sjeldent som er forbeholdt svært få, sier Collett, og sier at han selv ikke er en stor tilhenger av seremoniene og de høytidelige middagene.

Han mener at seremonier ikke fungerer godt når de som er med på dem, er usikre og fomlete. Det blir som med latinen. Og det hører ingensteds hjemme at doktorandene skal ruinere seg på å holde store middager for gjester som godt kan betale selv.

Ritualene ved universitetene i Norge er ulike. For eksempel ved Universitetet i Bergen har også doktorandene på seg kappe, mens ved Universitetet i Oslo er det bare rektor og prorektor som går med dette.

Også ute i verden er det ulikt hvordan man feirer at man har fått en doktorgrad. Noe av det mest avanserte er i Finland. Der går både kvinner og menn som tar doktorgraden i prosesjon med sverd på venstre side og hatt (Bildet: jyu.fi). Menn går kjole og hvitt og kvinner i svart kjole med dressjakke.

Dekket av staten

Disputasmiddagen kan koste skjorta, men ifølge Skatteetaten kan du få skattefradag når du skal feire at du har avlagt doktoravhandlingen din. Faktisk kan du bespise dine veiledere og opponenter for 24.450 kroner og trekke det fra på skatten. Men maks 1 227 per kuvert. Familie og venner må man betale for selv.

Det gis også fradrag for kostnader ved fremlegging av trykt vitenskapelig arbeid og reisekostnader i forbindelse med doktor- eller lisensiatprøven, og andre påviselige kostnader som har direkte sammenheng med vedkommendes arbeid, står det i Skatteloven.

Arrangerer du disputasmiddag står du fritt til å velge om du ønsker en uformell koldtbordmiddag, middag i smoking - eller ingenting. Måltidet skal uansett finne sted samme dag. Komité, veileder(e), disputasleder og instituttleder er selvskrevne gjester, skriver Universitetet i Oslo på sine nettsider.

Doktorgrad ikke bare bare

Ingrid M. Tolstad synes det er flott at man fortsatt holder på «doktorritualene». Torsdag 16. mars var Tolstad på doktorgradskreering for å motta diplom for sin grad. 9. januar disputerte hun for doktorgraden «Snowflake Music: A Music Production Company in the Making» ved Institutt for musikkvitenskap.

— Å ta doktorgrad er ikke noe man må ta for gitt, for det er ikke vanlig. Så derfor er det fint at man kan gjøre en «big deal» ut av det. Man har jobbet for det i fire år, og at det gjøres høytidelig, er artig. Det er ikke bare-bare å levere en doktorgradsavhandling, sier hun.

Hvordan man legger opp disputasmiddagen er opp til stipendiaten, men mange velger å slå på stortromma.

For Tolstad sin del, valgte hun å ha en høytidelig middag på restauranten Klosteret sammen med de obligatoriske gjestene: Komitémedlemmer, veiledere og disputasleder. I tillegg hadde hun med seg mannen og foreldrene sine.

Samme kveld leide hun også andre etasje på utestedet Dattera til Hagen, og samlet venner for å feire at hun var ferdig med doktorgraden.

— Jeg tror det er vanlig å ha et eller annet. Komitémedlemmene har gjort en stor jobb i forbindelse med avhandlingen min, og middagen er fin til å vise at man setter pris på arbeidet de har gjort, sier Tolstad.

— Disputasen størst

Torsdag 17. mars var hun på doktorgradskreering i Universitetets aula. Selv om det også var stort å få diplom som et bevis på arbeidet, synes hun selve disputasen var enda større.

— Disputasen er det største. Men det er hyggelig å ha anledningen til få diplomet, med en staselig ramme og fine lokaler, sier Tolstad og fortsetter:

— Og det er først nå jeg er doktor. På papiret er jeg nå sertifisert til å drive med forskning. Men selve disputasen har man lagt svært mye arbeid i.

Tolstad jobber som forsker ved AFI - Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) - og er for tiden bosatt i Los Angeles. Denne uka er hun i Oslo for å holde kurs for masterstudenter i journalistikk ved HiOA, gjennom forskningsprosjektet OMEN (Organizing for Media Innovation).

Den ferske doktoren synes det er godt å være ferdig med avhandlingen.

— Man blir lei av å jobbe med det samme prosjektet i fire år, så nå er det godt å få gjøre andre ting også, sier
Ingrid M. Tolstad.

Se også:

I 2016 ble det ifølge NIFU holdt 1410 disputaser i Norge. Det var 26 færre enn året før, og drøyt 100 grader under antallet i det foreløpige toppåret 2013. I 2017 er tallet ventet å stige igjen.

Les også: Menn tilbake på doktorgradstoppen

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS