En herlig skjennepreken

Gullbjørnvinneren Taxi Teheran er åpningsfilm i dag, torsdag 8. oktober, på festivalen Filmer fra sør. — En betydelige film, sier Khronos filmomtaler Jan Storø.

Publisert   Sist oppdatert

Jafar Panahi er en underlig skrue. Og det i aller beste mening av uttrykket. Han griper tak i sin situasjon som sensurert kunstner på en annen måte enn mange andre ville gjort. Panahi overrumpler oss i sin nye film; Taxi Teheran, filmen som vant Gullbjørnen ved årets Berlinfestival.

Og som er åpningsfilm ved årets Film fra sør-festival her i Oslo. Vi har sett det tidligere også. Det lattermildt provoserende budskapet i tittelen «This is not a film»  fra 2013 forklarer noe av hans holdning.

Her i landet er Panahi nok mest kjent for den herlige fotballfilmen Offside, som handler om jenter og kvinner som kler seg ut som gutter og menn for å slippe inn på et fotballstadium for å se en World Cup kamp. Det er nemlig forbudt område for dem.

Panahi er forfulgt av myndighetene i sitt hjemland, Iran, for å lage kritisk film. I 2010 fikk han en svært streng dom; seks år fengsel, tjue års forbud mot å lage film, og forbud mot å gi intervjuer. Fengselsstraffen har han så langt unngått, men han har vært satt under husarrest flere ganger. Og likevel; tre filmer er det blitt i denne perioden.

Dette er bakgrunnen for Taxi Teheran:
Hvordan lager man film når man ikke får lov, men likevel lage film?

Jan Storø
Førstelektor og filmomtaler i Khrono

Dette er bakgrunnen for Taxi Teheran. Hvordan lager man film når man ikke får lov til å lage film, men likevel må lage film? Jeg skal straks komme tilbake til det.

Iran er det landet som for tiden kanskje er det mest interessante i spennet mellom den arabiske og den vestlige verden. Internt mykes det tilsynelatende noe opp, men dette bildet er ikke entydig. De autoritære trekkene er også tydelige. I relasjonene til omverdenen snakkes og forhandles det mer enn tidligere. Det er iallfall et inntrykk man kan få fra vår kant, og særlig i lys av forhandlingene om atomavtalen. Landet er dessuten sentralt i diskusjonene om Syria.

I en slik situasjon er det interessant å følge med på kunstneres arbeidsvilkår. Her vil man alltid kunne ta temperaturen på et lands egentlige frihet. Kunstnere utfordrer – og skal utfordre – det bestående. Og her er Panahis erfaringer dessverre ikke så oppløftende.

Jeg tror Panahi må lage film. Derfor har han denne gangen skaffet seg en taxi. Og satt seg i førersetet, montert et lite kamera på dashbordet, og deretter kjørt avgårde gjennom Teherans gater. Han spiller selv hovedrollen, som regissøren som ikke får lage film og derfor kjører taxi. Underveis plukker han opp passasjerer som på ulike vis speiler det iranske samfunnet, gjennom de samtalene han har med dem.

Det er en genial ide for en film. Fortellingene er hver for seg som små noveller å regne, og de kommenteres nesten ikke av film-makeren. Hele tiden får vi glimt av kameraer, av hva kameraer kan gjøre. For eksempel et mobilkamera som blir viktig når en passasjer kanskje er livstruende skadd. Kameraene får roller i fortellingen. Panahi inkluderer dem på meget oppfinnsomt vis. Det er som han sier: vi kan ikke unngå film, film er tilstede hele tiden. Men vi blir også vitner til samtaler om hvordan film kan distribueres ulovlig og hvordan film kan være en torn i øyet på myndighetene.

Regissøren Darren Aronofsky kaller Panahis film «A loveletter to cinema».

Midt i dette finner jeg min favoritt skuespillerprestasjon så langt i år. Sjåføren plukker opp sin niese, som skal kjøres hjem fra skolen. Sjelden har jeg sett en så herlig skjennepreken som den hun øser ut over sin onkel. Denne scenen kan etter mitt skjønn ikke tolkes annerledes en at han lar en kvinne få komme til orde, slik han har gjort i flere filmer tidligere.

Uimotsagt og dermed også uten at en mann definerer hennes ståsted. Kvinnen er her representert ved en ung slektning – landets framtid. Det er morsomt, det er menneskelig, det er politisk. Dessuten forteller niesen om den sensuren hun blir utsatt for fra sin lærer når hun skal lage film på skolen. På fiffig vis baker Panahi inn et bilde av landets kulturelle tvangstrøye.

Kanskje kan vi si at Jafar Panahi gir sitt eget land en skjennepreken også. Det er i så fall en lekse av mildere karakter. Det virker rett og slett smått utrolig at en skulle være redd for en så mild og hyggelig film som dette. Men så er det kanskje nettopp det som blir poenget.

Metabudskapet om Taxi Teheran blir at selv en synliggjøring av hverdagssamtaler vurderes av regimet som farlig. Da trenger ikke Panahi føre opp en eneste rial (myntenheten i Iran) til PR. Reklamen tar staten seg av.