Mange doktorgrader blir underkjent

31 avhandlinger er blitt underkjent ved Universitetet i Bergen siste to år. Ved det Samfunnsvitenskapelige fakultet er de usikre på om det er en tendens eller en tilfeldighet at så stor andel som 20 prosent av doktoravhandlingene på fakultetet blir underkjent.

«Når oppunder 20 prosent av de innleverte arbeidene ikke blir  funnet gode nok til å bli forsvart i en disputas, er det urovekkende», skriver Det samfunnsvitenskapelige fakultetet (SV) i sin forskerutdanningsmelding for 2013.

Universitetsavisen På Høyden har hentet ut tall fra alle fakultetene for å se hvor mange av stipendiatene som ikke får arbeidet sitt godkjent for disputas. I fjor var det fire underkjente doktorgrader både ved Det samfunnsvitenskapelige og ved Det medisinsk-odontologiske fakultetet (MOF). Forskjellen er at ved MOF var det 72 kandidater som disputerte, ved SV 15.

I 2013 var det totalt 20 avhandlinger som ble underkjent ved Universitetet i Bergen og i 2014 var det 11, viser opptellingen.

Slapp ikke gjennom

En av dem som har fått underkjent doktorgradsarbeidet sitt er Ann-Kristin Molde, I november 2012 leverte hun avhandlingen  «Utflyttede østlandsbarn. Holder utflyttede østlandsbarn i Bergen mer på dialekten enn andre innflytterbarn, og i så fall hvorfor og med hvilke konsekvenser?»

Våren 2013 kom beskjeden: Avhandlingen ble underkjent.

Molde sier til På Høyden at hun mener det er mange problemer, eller sykdommer som hun kaller det, knyttet til livet som stipendiat.

— Det er flere sykdommer og de trenger ulik medisin. For det første: Mange stipendiater er ikke godt nok integrert i forskningsmiljøet. For det andre: Det er vage kriterier knyttet til hva som skal til for å få avhandlingen godkjent. Det burde være klarere hva som er godt nok. Hvor skal grensen gå? Det virker som noen miljøer er strengere enn andre, sier hun.

Vil gå igang igjen

Molde sier at for hennes egen del var innleveringen det hun kaller en «slitenhetslevering». Hun var på overtid i forhold til finansieringsperioden, og orket rett og slett ikke mer. Derfor leverte hun uten veilederens endelige godkjenning.

Hun mener også at det er et problem at skylden blir lagt på den enkelte stipendiat når doktorgradsarbeid underkjennes. I stedet sier hun at veilederen bør ha et ansvar for å sørge for og passe på at kandidaten trekker inn stoff som er relevant, og hun peker samtidig på at det ikke er enighet i forskermiljøet om hva som er relevant.

Molde hadde ikke midtveisevaluering av arbeidet sitt, men dette er en ordning som er innført siden. Halvannet år etter at hun fikk beskjeden om at arbeidet var underkjent, er hun nå klar for å gå i gang igjen.

Hun har savnet mer oppfølging fra instituttet sitt, og forteller at hun har tatt kontakt med fagmiljøet for å få hjelp til å komme i gang igjen.

— Det er mange praktiske utfordringer knyttet til å få underkjent. Har man for eksempel krav på veiledning? Og de aller fleste har ikke lenger finansiering, eller de har eventuelt en undervisningsstilling uten forskningstid, så når skal man faktisk få gjort arbeidet? spør hun.

Disputas før disputasen

— De siste årene har vi sett en tendens til at det er flere som får underkjent avhandlingen sin. Men vi er usikre på om det faktisk er en tendens, eller om det er tilfeldig. I 2012 var det bare én underkjent avhandling ved fakultetet, sier Annelin Eriksen, prodekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultetet.

I 2013 var det fem som ikke kom gjennom nåløyet  til disputas ved dette fakultetet. Det ble avviklet 23 disputaser. Tallene viser at det i 2013 og 2014 var om lag 20 prosent av kandidatene som ikke ble godkjent for disputas. Men tallgrunnlaget er lite.

Eriksen sier at selv om konklusjonen er at dette neppe er en entydig utvikling, skader det ikke å ha fokus på forskerutdanningen.

Midtveisevaluering og to veiledere til alle er to av tiltakene som allerede er i gang.

– I tillegg diskuterer vi nå to andre tiltak. Det ene er et sluttseminar. Det er noe som er vanlig i Sverige, og er en slags disputas før disputasen. En har en komite, i utgangspunktet med interne medlemmer, men eventuelt òg med et eksternt medlem, som leser gjennom teksten. Dette blir gjort for å fange opp hvor svakhetene ligger. Så treffes man og går gjennom dette med kandidaten, sier Eriksen til På Høyden.