En god del innovative aktører har kontakt med universiteter, men universitetenes bidrag er sjelden det viktigste og som oftest av mer indirekte art, skriver forskningsleder i NIFU, Espen Solberg. Foto: NIFU
En god del innovative aktører har kontakt med universiteter, men universitetenes bidrag er sjelden det viktigste og som oftest av mer indirekte art, skriver forskningsleder i NIFU, Espen Solberg. Foto: NIFU

Innovasjon er ikke en tredje oppgave

Innvoasjon. Hvordan skal vi egentlig fange opp univer­sitetenes bidrag til innovasjon? I hvert fall ikke slik Reuters gjør i sin rangering av verdens 100 mest innovative universiteter, skriver forskningsleder i NIFU, Espen Solberg

Publisert   Sist oppdatert

Nylig ble Universitetet i Oslo (UiO) rangert som verdens 32. mest innovative universitet. Det er en sterk plassering. Men rangeringen dekker kun en liten del av universitetets bidrag til innovasjon. Som UiO selv har påpekt, er det de indirekte bidragene som betyr mest for innovasjonsevnen i samfunnet. Her trenger vi bedre forståelse, bredere mål og nye incentiver.

Hvordan skal vi egentlig fange opp univer­sitetenes bidrag til innovasjon? I hvert fall ikke slik Reuters gjør i sin rangering av verdens 100 mest innovative universiteter. De starter med å identifisere de 600 miljø­ene i verden som har flest publikasjoner i Web of Science i perioden 2011–2016.

Universi-tetene bør ha et innovasjons-perspektiv også på kjer­neoppgavene.
Espen Solberg
Forskningsleder, NIFU

Blant disse velger man så ut de som kan utvise minst 50 internasjonalt god­kjente patentsøknader (WIPO) for samme periode. Det betyr at størrelse betyr mye, og at svært mange aktører aldri kommer i betraktning. Dernest rangeres institusjo­nene etter publiseringer, siteringer, paten­ter og patentsiteringer. Dette gir selvsagt interessant informasjon, men tegner et smalt bilde av aktiviteten ved så brede in­stitusjoner.

Som i de fleste andre rangeringer er metoden for sammenstilling av resultater ullent beskrevet, og analysen er enda mer diskutabel. Blant annet antydes det at Storbritannias utmeldelse av EU kan være forklaringen på at flere britiske universite­ter faller tilbake på rankingen fra tidligere år. Hvilket er meget pussig, ettersom de fleste patenter og publiseringer som inngår i rangeringen, ble utarbeidet før Brexit var et faktum. Reuters’ rangering og analyse bør altså leses med svært store forbehold.

Det interessante spørsmålet er uansett ikke om UiO er nummer 32 eller 42, eller hvor mange norske universiteter som er inne på listen. Det viktige spørsmålet er om norske universiteter faktisk bidrar til nye og verdi­fulle produkter og løsninger i samfunnet.

Ifølge SSBs innovasjonsundersøkelser oppgir 20 prosent av norske foretak med innovasjonssamarbeid at de samarbeider med universiteter og høgskoler. Kun 5 prosent (totalt 180 foretak) sier at universite­ter og høgskoler er den viktigste partneren. Denne andelen har vært stabil over flere år.

Tilsvarende tall framkommer i KS’ nye barometer for innovasjon i norske kom­muner. Her oppgir 5 prosent av norske kommuner med innovasjonsarbeid at ut­dannings- og forskningsinstitusjoner er den viktigste driveren for innovasjon. I årets indikatorrapport for det norske forsknings- og innovasjonssystemet viste vi også at universitetene selv oppgir at minst en fjerdedel av forskningen har umiddelbar relevans for næringslivet, mens kun 3–4 prosent av forskningen deres er finansiert av næringslivet.

Hovedbildet som tegnes, er altså at en god del innovative aktører har kontakt med universiteter, men universitetenes bidrag er sjelden det viktigste og som oftest av mer indirekte art.

Denne erkjennelsen bør få betydning for hvordan vi betrakter den såkalte tredje oppgaven til universitetene. Den seiler nå under mange navn, blant annet innova­sjon, formidling, samspill, utadrettet virk­somhet mv. I Sverige har man bevisst gått over til å snakke om «samverkan». Dels for å komme seg rundt det problematiske innovasjonsbegrepet, dels for å unngå at den tredje oppgaven blir ensbetydende med en tredjerangs oppgave. Men på man­ge måter kommer den jo i tredje rekke.

Historisk har universitetene først vært utdanningsinstitusjoner, dernest forsk­ningsinstitusjoner, mens bevisstheten om en tredje oppgave først vokste fram i løpet av forrige århundre. Ser vi på undersøkel­ser blant det faglige personalet, er mønste­ret også tydelig: Universitetsansatte bruker mest tid på utdanning, nest mest på forsk­ning og betydelig mindre tid på det som sorterer som den tredje oppgaven.

I NIFUs siste tidsbruksundersøkelse oppgir universitetsansatte at de bruker kun 4 prosent av tiden til utadrettet virk­somhet, hvilket er en merkbar nedgang fra forrige undersøkelse for femten år siden. Hvordan kan det ha seg at tiden brukt til utadrettet virksomhet har gått ned, samti­dig som det er innført en hel rekke virke­midler som skulle føre til det motsatte?

En del av forklaringen kan ligge i finansi­eringssystemet. Siden innføringen av resultat­basert finansiering i 2003 har norske uni­versiteter og høgskoler hovedsakelig blitt premiert for resultater knyttet til undervis­ning og forskning, mens spesifikke incenti­ver til den tredje oppgaven har manglet.

Riktignok ble det i 2017 innført en in­dikator for inntekter fra bidrags- og opp­dragsaktivitet (den såkalte BOA-indikato­ren), men den utgjør finansielt sett et meget svakt incentiv. I årets statsbudsjett fikk for eksempel Universitetet i Oslo en bud­sjettøkning på 196 000 kroner for økt ut­telling på BOA-indikatoren. Det er akku­rat nok til å kjøpe en Nissan Micra uten ekstrautstyr. For et universitet med et sam­let budsjett på 5,5 milliarder er ikke slike incentiver egnet til å flytte fjell. Og her er det snakk om det grunnfjellet som består i å skape god forskning og undervisning.

Mye av diskusjonen handler derfor om hvorvidt man bør jekke opp incentivene til innovasjon og den såkalte tredje oppga­ven, eller innfinne seg med at universitete­ne har andre hovedoppgaver.

Men det finnes en tredje vei. Dagens for­ståelse av innovasjon er nemlig mye bre­dere enn før. Begrepet er ikke lenger knyt­tet til verdiskaping i næringslivet, men omfatter også nyskaping i offentlig sektor og innovasjoner med andre formål enn økonomisk vekst – kort sagt samfunns­messig framgang. Skal vi forstå universite­tets reelle bidrag til innovasjon, bør vi ikke isolere det som en egen oppgave, men iste­den se det som en integrert del av hele virk­somheten.

Det betyr ikke at institusjonene skal fokusere på god forskning og undervisning og satse på at det kommer «innovasjon ut i den andre enden». Det betyr at universitetene bør ha et innovasjonsperspektiv også på kjer­neoppgavene. Det betyr at man bør være opptatt av hvordan forskningen brukes, hva som skjer med de nyutdannede dokto­rander som ikke får jobb i akademia, og som utgjør 70 prosent av totalen, og hvor­for nesten halvparten av de ferdige master­gradskandidatene mener at utdanningen burde lagt mer vekt på evne til innovasjon og nytenkning.

Hvis vi er opptatt av universitetenes bidrag til innovasjon, bør slike forhold vies mer oppmerksomhet enn plasseringen på smale internasjonale innovasjonsrange­ringer.

Denne artikkelen ble først publisert i Forskningspolitikk nr. 2 2018.