8 forslag til revurdering av publiseringsindikatoren

Tellekanter. Prorektor Kenneth Ruud mener at publiseringsindikatoren vil diskvalifisere norsk forskning i konkurransen om EU-midler. Gunnar Sivertsen i NIFU foreslår en felles avklaring om hvorvidt dette er sant

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

UiT-prorektor Kenneth Ruud foreslår i sitt innlegg 3.mai at «vi revurderer det norske tellekantsystemet, dels for å sørge for at det støtter opp om en nødvendig omlegging til Open Access-publisering, men også for å sikre at norske forskere ikke blir stående igjen når EU sitt Open Science-tog forlater stasjonen.»

Jeg har åtte forslag til hvordan denne revurderingen kan foregå.

Resultatet blir noenlunde det samme om vi erstatter publiserings-indikatoren med siteringer til enkeltartikler slik Ruud foreslår.

Gunnar Sivertsen

Forslag 1: Dialog

Jeg foreslår at revurderingen løftes til en dialog mellom to nasjonale utvalg som begge er organisert innenfor Universitets- og høgskolerådet og blir lyttet til av myndighetene. Det ene utvalget, UHR-Forskning, er nylig opprettet med prorektor Kenneth Ruud selv som leder. Dette er en nasjonal samordningsarena for medlemsinstitusjonene på forskningsområdet. Det andre utvalget, Det Nasjonale Publiseringsutvalget (NPU), representerer både universiteter, høgskoler, institutter og helseforetak og har humaniora-dekan Anne Kristine Børresen ved NTNU som leder. NPU har ansvar for forvaltning og videreutvikling av publiseringsindikatoren – som hele Ruuds Khrono-innlegg handler om.

Forslag 2: Et annet navn på det mulige problemet

I dialogen mellom utvalgene og med myndighetene foreslår jeg at ordene «tellekanter» og «tellekantsystemet» erstattes av den offisielle betegnelsen publiseringsindikatoren (NPI). Sistnevnte peker mer presist på hva saken gjelder.

Forslag 3: Avklare om EU vil lukke døren til norsk forskning

Ruuds hovedanliggende er at publiseringsindikatoren vil diskvalifisere norsk forskning i konkurransen om EU-midler. Jeg foreslår at de to utvalgene avklarer i fellesskap hvorvidt dette er sant. Jeg deltok nylig som ekspert for EU-kommisjonen i et prosjekt om nasjonale systemer for resultatbasert finansiering av universiteter. Den mulige konflikten mellom slike systemer og Open Science ble ikke diskutert i Brussel. Men vi avdekket at en rekke europeiske land, eksempelvis Belgia (Flandern), Estland, Italia, Polen, Spania og Tsjekkia, bruker Journal Impact Factor direkte i sine finansieringssystemer.

Alle disse landene vil ha større problemer enn Norge hvis Ruuds antakelse er riktig. Disse landene har faktisk det Ruud kaller «politisk styrt valg av kanal for publisering» og overlater ellers til gigantene Elsevier (Scopus) og Clarivate Analytics (Web of Science) å definere hva som teller og hvordan det telles. Norge (og Danmark og Finland etter vår modell) skiller seg ut ved å gi makten tilbake til forskerne. De rangerer tidsskriftene selv gjennom fagorganene i UHR og kan inkludere tidsskrifter som gigantene velger bort.

Fagorganene har en eksplisitt instruks om at de ikke skal binde seg til Journal Impact Factor og at de skal prioritere Open Access-kanaler hvis de har høy kvalitet. Antakelig blir Norge en modell snarere enn sitt eget problem i EU hvis Ruuds advarsler slår til.

Forslag 4: Avklare konsekvenser av DORA-erklæringen

De to utvalgene bør i fellesskap avklare hvorvidt det er sant at publiseringsindikatoren er i strid med DORA-erklæringen. Som utgangspunkt kan man lese øverst side 4 i høringssvaret i 2016 til Kunnskapsdepartementet fra UHR til forslaget til Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater. Det er ikke sikkert det er nødvendig å ta akkurat denne diskusjonen en gang til.

Forslag 5: Avklare konsekvenser av Leiden-manifestet

De to utvalgene bør i fellesskap avklare hvorvidt det er sant at publiseringsindikatoren er i strid med Leiden-manifestet. Jeg har allerede snakket med hovedforfatteren, professor Diana Hicks ved Georgia Tech, Atlanta, som mener at manifestet dekker evalueringspraksis på forsker- og fagnivå, men ikke resultatbaserte finansieringssystemer, som Hicks også er ekspert på.

Forslag 6: Avklare hva norske forskere mener

Det kan være behov for å avklare om det er publiseringsindikatoren eller forskernes egne vurderinger som hindrer den raske overgang til åpen tilgang i Norge som Ruud etterlyser, og som han finner det vanskelig å gjennomføre som institusjonsleder. I samarbeid kunne de to utvalgene for eksempel undersøke hvorvidt det er oppslutning i UHRs fagorganer for forslaget i høringssvaret til Kunnskapsdepartementet i 2016 fra Høgskolen i Oslo og Akershus til Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater: «Vi ønsker at kun publikasjoner i åpne kanaler gir RBO-uttelling» og «Vi ønsker at tonivåsystemet elimineres».

Forslag 7: Få fortgang hos de som drifter åpen tilgang

Publiseringsindikatoren er basert på et register over godkjente publiseringskanaler og at forskerne registrerer publikasjoner i Cristin. Dette har vært på plass helt siden 2004 og kunne vært brukt til å informere forskerne praktisk om åpen tilgang og hvilke tidsskrifter som er aktuelle på deres felt. Infrastrukturen kunne også vært brukt til å følge statistikk over åpen publisering. Dette har ikke skjedd, heller ikke etter det ble foreslått i høringssvaret i 2016 til Kunnskapsdepartementet fra UHR. Andre enn de som drifter systemet for myndighetene må lage statistikken for åpen tilgang. Den viser for øvrig at resultatet blir noenlunde det samme om vi erstatter publiseringsindikatoren med siteringer til enkeltartikler, slik Ruud foreslår.

Forslag 8: La EU lytte til oss

I stedet for å vende entusiastisk hjem fra Brussel med alvorlige advarsler om hva vi gjør galt i Norge, kunne det være en ide å synliggjøre at Norge selv bidrar med modeller for åpen tilgang til EU. En av modellene er nevnt i punkt 3, men i Norge beskrives den som problemet snarere enn løsningen. En annen modell er at Norge, som første europeiske land, i en og samme vending i 2017 har snudd de abonnementsbaserte nasjonale vitenskapelige tidsskriftene i humaniora og samfunnsvitenskap til åpen tilgang. Mellom en tredjedel og halvparten av artiklene fra to store fagområder er dermed gitt gratis tilgang på internett. Det Nasjonale Publiseringsutvalget har vært pådriveren på grunnlag av en fem år gammel rapport basert på data fra publiseringsindikatoren, som viste potensialet. Men vendingen har tatt tid, og motstanden var størst blant institusjonslederne.

Den gode nyheten har hittil verken vært fortalt i Brussel eller av institusjonslederne til det norske samfunnet.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS