Overrasket over hvor lite forskningsbasert skole­politikken er

Ny forskning fra Universitetet i Oslo viser at utdanningspolitikken aldri før har vært begrunnet med så mange referanser til kunnskapskilder. Likevel bruker myndighetene overraskende lite akademisk forskning når de argumenterer for skolereformer.

— Når de lager utdanningspolitikken, tyr myndighetene til nasjonale og internasjonale ekspertrapporter framfor pedagogisk og akademisk forskning, sier Kirsten Sivesind ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo.

Hun leder et forskningsprosjekt der forskerne undersøker kunnskapsgrunnlaget for de siste tiårenes skolereformer i de fem nordiske landene. Forskerne har undersøkt 5443 referanser i politiske dokumenter, gjort innholdsanalyser og intervjuet eksperter.

I Norge har de lagt særlig vekt på stortingsmeldingene og de offentlige utredningene (NOU-ene) som lå til grunn for Kunnskapsløftet i 2006 og Fagfornyelsen i 2020.

Sivesind sier funnene viser at myndighetene og eksperter bruker referanser til kunnskap og informasjon strategisk og selektivt for å sette en politisk agenda.

— Vi ser at enkeltkilder har stor innflytelse på politikken, sier hun.

Som to ulike verdener

Utforming av politikk og akademisk arbeid blir som to verdener av kunnskap.

— Én politisk-ekspertifisert verden og én mer akademisk verden på universiteter og høyskoler, sier hun.

— Hva mener du egentlig med det?

— Svært mange akademikere publiserer på engelsk, i artikler og bøker som ligger bak betalingsmurer. Byråkratene som skriver stortingsmeldinger, henviser helst til de tekstene de har tilgang på via offentlige kanaler. De vil heller referere til en oppdragsrapport enn en vitenskapelig artikkel fra samme prosjekt. Forskere velger gjerne det motsatte, sier Sivesind til Khrono.

— Så dermed er det på mange måter snakk om to forskjellige verdener.

Hun har intervjuet ansatte i departementet og sier at forskere har tilgang på flere vitenskapelige kunnskapskilder enn det byråkrater har.

— Så byråkrater har ikke tilgang til oppdatert forskning?

— De kan jo få tilgang via biblioteker og digitale søk, men tiden kan være knapp, og det er på mange måter rimelig at en oppsummerende rapport kan være mer tjenlig for dem enn en referee-vurdert artikkel. De henviser gjerne til kunnskap de har tilgjengelig der og da — det de kjenner til via prosjekter og nettverk. Og når de skriver meldinger til Stortinget, må de samtidig forholde seg til den politiske ledelsen i departementet, noe forskere ikke gjør.

— Derfor vil en del forskere nok være mer kritiske til utdanningspolitikken enn det som kommer fram i stortingsmeldinger og en god del oppdragsforskning.

Et felles ansvar

Kirsten Sivesind etterlyser mer dialog på tvers av de to «verdenene».

— Har du noen forslag til hvordan det kan gjøres?

— Det er et ansvar som påhviler begge parter. Forskere bør formidle i kanaler som alle har tilgang til, og bruke mer tid på å gjøre forskningen sin tilgjengelig for offentligheten. Dessuten bør de som leder skrivearbeid i forvaltningen, legge til rette for gode kildesøk og gjøre en grundig jobb med referanselistene, sier hun.

Sivesind mener også at de som sitter i ekspertutvalg, har en helt sentral rolle i å formidle forskning til forvaltningen.

Bestiller mer oppdragsforskning

Kirsten Sivesind er kritisk til at departementene og direktoratene bestiller mer og mer oppdragsforskning uten å tenke på følgene for akademia.

— Hvis oppdragsforsking blir hovedaktiviteten til forskere, står universitetene i fare for å bli overstyrt av behovene som politikerne og byråkratene har. Jeg syns det er viktig at akademikere bidrar med ekspertise, samtidig som de opprettholder en viss distanse.

Hun viser til at det gjerne er knyttet noen klare forventinger og forskningsproblemstillinger til slik bestillingsforskning.

— Evidensbasert policy ble trendy på begynnelsen av 2000-tallet, mye på grunn av internasjonale selskaper og ekspertnettverk som utviklet standarder og prosedyrer for å systematisere kunnskap til bruk i forvaltningen. Det var en forventning at forskere skulle levere resultater og kunnskap om hva som virker. Jeg syns det blir et problematisk hvis forskere bes svare på problemstillinger som egentlig ikke kan besvares på denne måten. Slike forventninger ender til slutt opp md funn og forklaringer av lav kvalitet.

— Så du mener det ikke er så lett å forske seg fram til politiske løsninger?

— Nei. Det er vanskelig å finne fram til faktabaserte svar. Samtidig er det viktig at politikken bygger på relevant kunnskap. Ulik type kunnskap kan brukes for å ta politiske beslutninger. Under pandemien var det aldri slik at politikerne bare bestemte seg for det ekspertene foreslo. I stedet baserte løsningene seg på faglige overveielser som ble diskutert både på stortinget og i offentligheten. Gode avveininger baserer seg på både forskningsbasert kunnskap og annen kunnskap, sier Sivesind.

Velger det som passer inn

Førstelektor ved OsloMet, Erik Ryen, og professor ved NTNU, Cecilie Haugen, deler Sivesinds bekymring.

— Det kan nok ligge mye politikk i det å velge ut hva slags forskning man ønsker å bruke — som kanskje passer med det budskapet man har lyst til å gi, sier Cecilie Haugen til Khrono.

Både Ryen og Haugen ønsker at forvaltningen skal følge med på forskningen som blir gjort innen utdanningsfeltet i Norge.

— Motstridende vinklinger på et felt kan gi ganske ulikt kunnskapsgrunnlag. Det er viktig med et bredt forskningstilfang for å få fram nyanser. Jeg har mange ganger savnet litt bredere vinklinger, når politiske dokumenter legges fram, sier Haugen.

Erik Ryen sier at en del forskning er er mer kritisk til de overordnede rammene rundt skolereformene, og at denne forskningen gjerne ikke blir så hyppig sitert.

— Kompetansebegrepet som har ligget til grunn for både Kunnskapsløftet og Fagfornyelsen har ført til at man nå skal definere forventet læringsutbytte i læreplanene. Tidligere handlet det om hva slags innhold fagene skulle ha. Nå er det litt friere hva det skal være. Men en del forskning er kritisk til innføring av læringsutbyttebeskrivelsene.

Ryen håper at forvaltningen følger med på forskningen som skjer i akademia når det skal gjennomføres nye utdanningsreformer.

— Hvis man bare baserer seg på et veldig smalt grunnlag og internasjonale rapporter, går man glipp av en del kunnskap, sier han.