Hvorfor gir departementet blaffen?

En del store byggeprosjekter er på gang ved universiteter og høgskoler. Ett av dem er Høgskulen på Vestlandets planlagte nybygg på Kronstad.

Det er et sjokkerende fellestrekk ved disse prosjektene: Kunnskapsdepartementet og Statsbygg har ikke forstått at det ikke primært dreier seg om å bygge noen bygninger.

Det dreier seg om å avgjøre arbeidsforholdene for en av Norges viktigste produksjonsprosesser: Produksjon av høyt utdannet arbeidskraft.

Jeg liker ikke å se på det som en produksjonsprosess, men det er tydeligvis nødvendig for å bli forstått. I produksjonsplanlegging må man vite hvilke produksjonsfaktorer som går inn i prosessen og hvordan verdier skapes. Perspektivmeldingen 2017 anslår at verdien av befolkningens framtidige arbeidsinnsats utgjør 75 prosent av Norges nasjonalformue. Realkapital, det vil si maskiner og bygninger o.l. er 14 prosent. Slike beregninger er usikre, men alle gir det samme bildet. Det aller viktigste er at arbeidskraften kan fungere effektivt.

At bygningene er fine, betyr mindre. Det overordnede tema i planleggingen må være:

Hvordan skape gode og effektive rammer rundt det arbeidet som skal utføres i bygningene? Investeringene i bygningene er små i forhold til verdien av arbeidskraften som jobber der.

Ved universiteter og høgskoler består den produktive arbeidskraften av dem som utfører undervisningen og forskningen, i samspill med studentene.

Det er åpenbart at det mest produktive ikke er å ha kontoret i en trillekoffert, for å plugge seg inn ved en eller annen tilfeldig pult i et åpent kontorlandskap, der studenter ikke har adgang fordi det gir støy for dem som jobber der.

Det kalles «aktivitetsbaserte arbeidsplasser». Vanlige kontorer kalles for «cellekontorer», som om det er fengsler. Et kontor der de faglige ansatte både kan forberede undervisningen, drive forskning, og snakke med studenter som stikker innom, er i virkeligheten mye mer fleksibelt enn et kontorlandskap der den ansatte må sitte ett sted for å forberede undervisning, flytte seg til et annet sted der hun har inngått avtale om å snakke med studenter, flytte seg til et tredje sted for å ta en telefon, og flytte seg til et fjerde, lukket område for å få ro til å konsentrere seg om forskning.

Hvorfor gir Kunnskapsdepartementet blaffen i den omfattende kunnskapen som finnes om dette? Hvorfor gir de og en del universitets- og høgskoleledere blaffen i forskning som viser at slike løsninger fungerer dårlig for denne type arbeid?

Er ikke forskningsresultater noe som universiteter skal bry seg om? Og hvorfor skal milliardverdier i form av arbeidskraft bli sløst vekk på grunn av bygg som ikke er tilpasset de arbeidsoppgavene som denne arbeidskraften skal utføre?

Dette er en moteretning som har spilt fallitt. Svenskene har vært tidligere ute. De bruker nå tid og penger på å prøve å redde stumpene av feilinvesteringer i nesten nye universitetsbygg som ble basert på det som misvisende kalles for aktivitetsbaserte arbeidsplasser.

Stopp denne sløsingen!

Innlegget er først publisert i På Høyden.