Lillehammer vurderer regionalt alternativ

Rektor på Høgskolen i Lillehammer, Bente Ohnstad, problematiserer i denne kronikken regnestykket som tilsier at fusjoner er bra og at det å være stor alltid er best.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Målet med strukturendringene er høyere kvalitet i UH-sektoren. Resultater i utdanning og forskning, vurdering av robusthet i fagmiljøene og krav til rimelig grad av kostnadseffektivitet skal ifølge KDs oppdragsbrev av 26. mai 2014 være utgangspunkt for vurderingen.

Færre institusjoner er ifølge kunnskapsministeren en del av svaret, implisitt forventes det at store institusjoner på en bedre måte fremmer kvalitet i utdanning og forskning.

Erfaring viser at vellykkede fusjoner skaper stordriftsfordeler som kan gi gevinst i form av mer robuste fagmiljøer og kostnadseffektivitet ved innsparing i administrative ressurser. Men stordrift kan også ha en omkostningsside i form av tidkrevende prosesser og intern motstand i organisasjonen. Fusjoner kan dessuten føre til økt byråkratisering. Når flere enheter slår seg sammen, beholdes ofte støtteapparatet fra de mindre enhetene noe som gir en større grad av administrasjon. Jo flere campus, jo mer administrative ressurser til lokalt støtteapparat.

Sammenslåing av enheter kan derfor føre til at veien til ledelsen blir lengre og beslutningsprosessen mer omfattende uten at man realiserer stordriftsfordeler. Dette fremmer ikke kostnadsreduksjoner eller kompetanseutvikling.  Jo flere institusjoner/campus som er involvert i fusjonen, jo mer kan håpet om synergier drukne i implementerings- og kommunikasjonsprosesser internt i organisasjonene.

I Hedmark og Oppland har det fra 2000 til 2012 vært en prosess for å slå sammen de tre høgskolene (Prosjekt Innlandsuniversitet, forkortet PIU). Dette var politisk initiert fra de to fylkeskommunene, med liten forankring - og dels stor motstand -  i fagmiljøene. Ambisjonen til fylkespolitikerne var å etablere et universitet i innlandet, og prosessen skulle stimulere til kompetanseutvikling som innfridde kravene til universitetsakkreditering.

Når det gjelder fusjon, mener vi at det bør skje regionalt, for vår del med Høgskolen i Gjøvik. 

Bente Ohnstad

Prosessen var både tid- og ressurskrevende, samtidig som de tre høgskolene hver for seg fikk et kraftig kompetanseløft. Dette ble muliggjort ved opprettelsen av et kompetanseutviklingsfond som ga økonomisk støtte til utvikling av master- og ph.d-utdanninger ved de tre institusjonene. Derimot ble det ikke utviklet kompetansemiljøer på tvers av institusjonene. Dette har nok dels sammenheng med at høgskolene både er svært ulike, med ulik kultur og ulik profil: Høgskolen i Hedmark (HH) og Høgskolen i Gjøvik (HiG) har sin forankring i profesjonsutdanningene, mens HiL har sin forankring i samfunns- og mediafagene.

Dels var det flere overlappende miljøer med likeartet virksomhet som kom i konflikt om faglig revir slik som sykepleierutdanning både på HH og på HiG. Dette ble til slutt det som satte en stopper for prosessen og førte til at prosjektet ble avviklet. Flercampusløsninger, med fire campus på Hedmark og to i Oppland skapte også utfordringer.

Etter at PIU ble lagt bort har HiG og HiL arbeidet for faglig tilnærming og for å utvikle kompetansemiljøer i skjæringspunktet mellom teknologi, samfunns-, media- og velferdsfag.

Til sammen har de to høgskolene i dag fem doktorgrader, medregnet HiLs deltakelse i det kunstneriske utviklingsprogrammet.

Styrken ved de to høgskolene i Oppland er at de er komplementære. NIFU rapport 22/2010 viser til at fusjon av komplementære institusjoner synes å ha større muligheter for å lykkes enn institusjoner som har likeartet virksomhet. Sammenslåing av likeartede utdanninger vil kunne føre til konkurranse og bruk av energi på å kjempe om samme faglige revir, noe som kom godt til syne i PIU-prosessen. Nevnte rapport påpeker også at forskjeller i fagporteføljen er særlig fordelaktig dersom den fusjonerte enheten har to eller flere campus. Da gir ulikheten muligheter for faglig profilering av de enkelte campus. Også her har de to høgskolene en styrke med to campus som hver for seg har en tydelig profil.

For øvrig kan kvalitet og bærekraft sikres gjennom arbeidsdeling og forpliktende samarbeid.

HiL har i dag, og har gjennom flere år hatt, et utstrakt samarbeid med bl.a. NTNU, UiO og UiB. Dette samarbeidet har gjort at vi har kunnet utvikle master i psykologi og ph.d innen audiovisuelle medier. Som deltakere i det institusjonsovergripende kunstneriske utviklingsprogrammet har vi i dag en filmskole som har uteksaminert flere kandidater på ph.d-nivå. Juss-studiet vårt er utviklet i samarbeid både med UiB og UiO. Dette er et samarbeid som har løftet vår kompetanse, samtidig som det har virket samlende på fagmiljøene.

Når det gjelder fusjon, mener vi at det bør skje regionalt, for vår del med HiG. Både institusjonenes størrelse, vår komplementære fagportefølje, konkrete utviklingsprosjekter, geografiske nærhet og tette samarbeid på flere fagfelt tilsier at vi kan få til en struktur som fremmer kvalitet. 

Etter våre analyser vil HiL også kunne stå sterkt alene, gitt vår posisjon som nasjonalt flaggskip i film og fjernsyn, og med sterke fagmiljøer med høy kompetanseprofil, sammenhengende studieløp, god kvalitet samt god rekruttering og god gjennomstrømming.

Om det nå blir fusjon mellom de to høgskolene i Oppland eller HiL fortsetter som egen institusjon, mener jeg at vi svarer godt på kunnskapsministerens forventninger om høy kvalitet, sterke fagmiljøer og effektiv ressursutnyttelse.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS