Minneord: In memoriam Bernard Maris

Jeg har med jevne mellomrom gjennom minst 35 år hatt stor nytte og glede av hans innsiktsfulle og spenstige tekster. Maris frambragte ofte det eminente innenfor mange sjangere – som lærebokforfatter, essayist, journalist og romanforfatter. Og også som kommentator og debattant på radio. Mine første opplevelser med Maris fikk jeg den gang han virket som ung førsteamanuensis ved Universitetet i Toulouse, som en engasjert og engasjerende pedagog og foreleser i demografi.

Jeg kan langt på vei takke Bernard Maris (og professor Michel Moreaux) for at jeg viet mange av mine år til den demografiske vitenskap. Maris var en leken intellektuell, samtidig visste han å stille krav. Det vesentlige var kunnskapen, refleksjonen og argumentene, og ikke de formelle prosedyrene. Da jeg skulle avlegge muntlig eksamen i fire fag på samme dag, brukte Maris sin kreativitet. Eksaminasjonene ble slått sammen. Det måtte holde å bli eksaminert i to omganger! Humant, effektivt og fullt forsvarlig.

Bernard Maris, født i 1946, ble utdannet som statsviter ved IEP i Toulouse i 1968 og tok doktorgraden i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Toulouse i 1975. Han arbeidet i om lag 20 år ved Universitetet i Toulouse, før han ble professor ved Université Paris VIII. Da Charlie Hebdo startet opp igjen i 1992, etter noen års stillstand, gikk Maris inn som en av eierne. I Charlie Hebdo signerte han sine artikler under pseudonymet Oncle Bernard, og mange franskmenn har nok et sterkere forhold til Oncle Bernard enn til Bernard Maris. I senere år har Maris også vært politisk aktiv (De grønne), medlem av styret i Banque de France, og medlem av det vitenskapelige rådet til organisasjonen ATTAC. I 1995 ble han utnevnt til «årets beste økonom» av magasinet Le Nouvel Economiste, og i 2003 ble han tildelt en bokhandlerpris for sin roman L’enfant qui voulait être muet («Barnet som ville være stumt»).

Som samfunnsøkonom var Maris mer opptatt av praktisk økonomisk politikk enn av teoretiske øvelser. Han angrep handteringen av vår tids økonomiske kriser. Den sterke samfunnskritikeren Maris viste ingen nåde, heller ikke overfor egen profesjon, samfunnsøkonomene, som han latterliggjorde i satiriske bøker og artikler. Dette gjenspeiles også i tittelen til et av hans mest leste verk, Antimanuel d’économie («Antilærebok i samfunnsøkonomi»). Ikke minst var han kritisk til overdreven bruk av matematikk og til økonomer som hevder at det frie marked gir løsning på det meste. Selv la Maris vekt på økonomisk historie og hvordan også andre samfunnsvitenskaper kan styrke vår økonomiske forståelse.

Hans favorittøkonom var utvilsomt John Maynard Keynes, som han ustoppelig henviste til. Riktignok rager ingen analyse høyere enn den Karl Marx ga, mente Maris, men heller ikke Marx bringer oss den gode resept. Skal vi skape et godt samfunn, må vi kunne dele med andre mennesker, klare å eie ting i fellesskap og glede oss over andres gleder. Skal dette oppnås, kreves lidenskap, idealisme og revolusjonære individer. Hva skaper det kapitalistiske system? Det skaper markeder, det medfører egoistiske kalkyler, utbytting, fysisk ødeleggelse og sosial forvitring. Resultatet er mennesker fanget i sin egen undertrykkelse og i sine egne anstrengelser for å overleve. Slike mennesker har ingen lidenskap, er ingen idealister og er ikke revolusjonære. Derfor tok Maris farvel med Marx, i sin bok Marx, ô Marx, pourquoi m’as-tu abandonné? Altså: Marx gjorde en fremragende analyse av kapitalismens funksjonsmåte, men hans slutninger var feil.

Med Bernard Maris er en klok mann og en modig kampånd gått bort. Han sto i kampen til sitt aller siste sekund. Adieu!

FOTO: NTB Scanpix