Anbud for små prosjekter er sløsing

Publisert - Sist oppdatert
Ingvild Reymert, forsker ved <span class="caps">NIFU</span>, mener forskere ved instituttene har for lite tid og rom til å delta i den offentlige debatten. Foto: Petter Berntsen

Ingvild Reymert, forsker ved NIFU, mener forskere ved instituttene har for lite tid og rom til å delta i den offentlige debatten. Foto: Petter Berntsen

Anbudsrunder for små forskningsprosjekter koster instituttforskere og departementsansatte flere ukers arbeidstid til sammen. Det er sløsing med forskningsressurser, mener NIFU-forsker Ingvild Reymert.

Akademisk frihet var tema for Norsk tjenestemannslag (NTL) sin forskningspolitiske konferanse 7. november.

I programmet peker fagorganisasjonen på tellekanter og politikernes instrumentelle syn på forskning som årsaker til at «den akademiske friheten er under press».

Utfordringer i sektoren

Blant innlederne var forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Helge Ryggvik, forsker ved Norsk institutt for studier av  innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), Ingvild Reymert, og rektor ved UiT Norges arktiske universitet, Anne Husebekk. Sistnevnte via Skype fra Tromsø.

Reymert, som forsker på høyere utdanning, er opptatt av at instituttsektoren i Norge leverer kunnskap av høy akademisk kvalitet.

Fagfolk kunne ha deltatt mer i den offentlige debatten, hvis det var mer tid og rom til å bidra med kunnskapen vi sitter med.

Ingvild Reymert
Forsker, NIFU

— Man kan bestille forskning, men ikke resultatene. Instituttenes akademiske frihet handler om frihet i valg av metode og publisering av resultater, sier Reymert, og fortsetter:

— Vårt samfunnsoppdrag er å bidra med relevant forskning til aktører utenfor, og komme med fakta til folk utenfor akademia.

Hun trekker fram to hovedutfordringer i forbindelse med det oppdraget: anbudsprosesser og begrensede rammer til å sette igang egen forskning og deltakelse i samfunnsdebatten.

Tidkrevende anbudsrunder

— Si for eksempel et anbud på 500.000 kroner, hvor du har tre søkere som alle skriver et tilbud. De bruker omtrent en uke hver på å skrive, og når oppdragsgiver bruker en uke på å vurdere har man allerede brukt til sammen fire arbeidsuker, og det er sløsing med forskningsressurser og det begrenser den akademiske friheten, sier Reymert.

Forskeren mener det blir for dumt til et prosjekt som tar rundt to-tre måneder.

Hun sier også at forskere kan ha nytte av å kommentere utformingen i prosjektet tidlig, for å bedre svare på og løse det overordnede spørsmålet oppdragsgiver stiller. Noen ganger kommer de detaljerte kravlistene i anbudsprosjekter i veien for å svare på det overordnede spørsmålet.

Deltakelse i debatten

— Fagfolk kunne ha deltatt mer i den offentlige debatten, hvis det var mer tid og rom til å bidra med kunnskapen vi sitter med, mener NIFU-forskeren. 

Reymert sier at det i instituttsektoren blant annet handler om tidspress.

— Vi må fakturere et visst antall timer, rapportene vi skriver har korte tidsfrister og dette kommer ofte i veien for å få nok tid til å jobbe med egne forskningsprosjekter. Vi kan selvsagt gjøre noen justeringer internt, men dette handler først og fremst om rommet instituttsektoren har, for basisbevilgningene er ganske dårlige. I gjennomsnitt får de norske instituttene 10 prosent av inntektene på budsjettet fra basisbevilgninger, mens man i Europa ligger på mellom 25 og 50 prosent. Større basisbevilgninger vil gi instituttsektoren større akademisk frihet og større rom til å drive med formidling.

Reymert mener at man i årene framover må se på instituttsektoren også for å forsikre seg om at spørsmålene ingen oppdragsgivere stiller, også blir forsket på. 

Må tone ned «det norske»

Postdoktor ved Universitetet i Oslo (UiO), Magne Flemmen, begynte sitt innlegg med å påpeke at for å forstå maktstrukturer i samfunnet er man nødt til å se på klasseforskjeller og økonomisk makt. Han var også opptatt av verdien av finansiering gjennom frie midler, i tillegg til vilkårene for yngre forskere.

— Som ung forsker er man opptatt av å følge de signalene som blir gitt. Der er publisering gjennom «Open Access» et paradoks:

— På den ene siden legges veldig mye opp til at en skal publisere i topptidsskrifter - det er utrolig viktig for både jobb- og finansieringsmuligheter. På den andre siden presses det på for at folk skal publisere i Open Access. Men få, om noen, Open Access-kanaler er meritterende. Så det å trykke på for at folk uten fast stilling skal publisere steder hvor de ikke får uttelling for det, som gjør at de stiller svakere, er som å oppfordre folk til å tape i konkurransen, resonnerer han.

I tillegg nevnte han et annet aspekt av publisering.

— Hvis man som forsker vil komme på trykk i ledende tidsskrift i Norge, blir man bedt om å tone ned det som er «norsk,» sier Flemmen, til anerkjennende lyder fra salen.

— Det er en oppfordring om å skrive mindre spesifikke ting om Norge, og det kan by på noen problemer. Man vil heller ha det som kan selges såkalt internasjonalt, eller i USA og Storbritannia.

 

Fakta

NTLs forskningspolitiske konferanse

Arrangert 7. november på Folkets Hus i Oslo. 

Innledere:

  • Ingvild Reymert (NIFU)
  • Magne Flemmen (UiO)
  • Helge Ryggvik (UiO)
  • Anne Husebekk (UiT)

Debatt mellom medlemmer av den nyvalgte Forskning- og utdanningskomiteen på Stortinget:

  • Mona Fagerås (SV)
  • Turid Kristensen (Høyre)
  • Nina Sandberg (Ap).

Kilde: ntl.no