Vakkert om det vanskelige

På slakteriet jobber den middeladrende Endre i lederstilling. Han driver sånn passe godt, jukser litt på kvalitetskravene, bestikker politiet med indrefileter når det behøves, virker generelt ganske så mellomfornøyd med tilværelsen.

En dag begynner en ny kontrollør på slakteriet, Maria. Hun er framstår som en underlig einstøing med litt for dårlige sosiale antenner i enkelte situasjoner. Men hun er nøye og hun er faglig dyktig. Og hun er halvparten så gammel som Endre.

De tvinges til en viss kontakt, direktøren og kontrolløren. Og gradvis skjønner vi at noe er i emning. Når de relativt tilfeldig oppdager at de har drømt nøyaktig den samme drømmen, tvinges de til å finne mer ut om hverandre.

Dette er bakgrunnsteppet for den ungarske regissørens Ildikó Enyedis «Om kropp og sjel».  Dette er en vakker og underfundig film. Og den er ganske blodig – på tre måter. I konkret forstand fordi det meste av handlingen foregår i et slakteri, der vi møter dyra på deres siste reis. For det andre er menneskeblod involvert i en nøkkelscene, på en måte som ikke skal avsløres her. Og for det tredje er det snakk om det blødende hjertet, som lengter men ikke får.

«Om kropp og sjel» er en svært vakker film. Men den er ikke vakker på en oppstyltet eller pyntet måte. Den er vakker i sin lavmælte fortellermåte og i sine bilder av mennesker, dyr, interiører og ting.

Estetikken i filmens foto er svært gjennomført. Bildene viser ofte detaljer i ansikter, kropper og tingene menneskene omgir seg med. Det hele er fotografert slik at bildene framstår som både sylskarpe og stofflige. Det siste gjør at vi trekkes med inn i dem. Vi er så nær at vi nesten kan strekke ut armen og berøre. Noe som er et paradoks, fordi kjærligheten som regel også forutsetter berøring, og i denne fortellingen er berøring et problem. Hvordan? På to måter. Du finner dem i filmens tittel.

Ett av regissørens grep er å inkludere ville dyr i korte scener gjennom historien. Disse pustehullene i framdriften kommenterer dessuten på sitt vis nettopp framdriften – og fortellingens tema. Flott utført.

Et underliggende tema i denne fortellingen er, slik jeg ser det, utenforskapet. Noen mennesker er mer marginalt plassert idet sosiale landskapet enn andre. Og noen har plassert seg nettopp der selv. Derfor kan vi også se Enyedis film som en undersøkelse av utenforskap.

Noen vil kanskje si at dette er en film for kvinner. Det er begrensende og urimelig. Som om følelser og kjærlighet er en kvinneting. Den ene av de to hovedrolleinnehaverne, ja - mannen altså, viser hvordan situasjonen kan oppfattes fra hans synsvinkel. Den kommer ganske overraskende på ham, og han har vanskeligheter med å håndtere dette.

Begge hovedrollene er besatt så bra at det bare er å lene seg tilbake. Géza Morcsányi og Alexandra Borbély er fullt tilstede og makter å gestalte den utviklingen karakteren går gjennom utfra de hendelsene de utsettes for.

Vi har å gjøre med vinneren av Gullbjørnen på Berlin-festivalen i år. Tildelingen er fullt fortjent.