Alarm i Forskningsrådet?

PublisertMandag, 9. oktober 2017 - 11:14-OppdatertTirsdag, 17. oktober 2017 - 1:20
-- Når spisses budskapet så mye at troverdigheten ryker, spør adm.dir John Arne Røttingen i Forskningsrådet. Et sentralt spørsmål som Forskningsrådet og flere bør tenke over, mener Khrono-redaktør Tove Lie .
Redaktør, Khrono
Meninger · Forskning. Forskningsrådet triller terning over statsrådenes forskningsinnsats og bestiller meningsmåling med tvilsomme problemstillinger som gir tvilsomme svar. Bør alarmen gå, spør Khrono-redaktør Tove Lie.
— Alarmene bør gå, kommenterte administrerende direktør i Norges Forskningsråd, John Arne Røttingen i Aftenposten, rett før årets forskningsdager startet. 12 dager som hver høst skal vise bredden i forskning og ta forskningen ut til folket. 
 
Nesten halvparten av nordmenn stoler ikke på forskning, lød overskriften i avisen og saken fortsatte: «Nye tall viser økt mistillit til forskere og voksende tro på konspirasjonsteorier blant nordmenn».
 
Sett fra utsiden ser det ut til at årets forskningsdager har vært en suksess. Men starten ble noe snublete for Forskningsrådet som sammen med Aftenposten inviterte til debatt om fakta og tilliten til norsk forskning, på et noe sviktende faktagrunnlag.
 

Forskningsrådet hadde i forkant av Forskningsdagene bedt et meningsmålingsbyrå finne ut hva folket mener om forskning. Hovedbudskapet fra en undersøkelse med mange problemstillinger og spørsmål ble at 46 prosent er enige påstanden om at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter, og dermed ikke er til å stole på. 37 prosent var «ganske enig», nesten like mange (36 prosent) svarer «verken/eller» eller «vet ikke». Mens 9 prosent sier seg «helt enig».

Det tok under et døgn før en av nestorene i samfunnsvitenskapelig forskning og forskning på meningsmålinger meldte seg og spurte: Kan vi stole på undersøkelsen om forskningsformidling? Svaret hans var i grunnen nei. Professor emeritus Ottar Hellevik slaktet langt på vei spørsmålsstillingene i undersøkelsen, og mente at mange av spørsmålene oppfordrer til «ja-siing» fordi mange av respondentene rett og slett ikke har tenkt over problemstillingene de ble presentert for. 

Flere andre reagerte også på undersøkelsen fra Forskningsrådet og Kantar TNS, blant andre NTNU-professor Knut H. Sørensen i et innlegg i Universitetsavisa:

«Hvorfor har Forskningsrådet bestilt en tabloid meningsmåling der spørsmålene ser ut til å være formulert for å avdekke mest mulig mistillit i befolkningen? Hvorfor ikke konsultere forskere som mottar støtte fra rådet for å undersøke slike problemstillinger? Det hadde vært billigere og gitt et riktigere inntrykk», skriver han og mener at spørsmålet «Har du tillit til forskning», er «meningsløst generelt».

På Forskningsrådets sider under den anonyme tittelen «- Flere må ta ansvar» er Røttingen litt mindre bastant i formuleringene, men han er bekymret for at tilliten til forskning ikke er så høy som Forskningsrådet kunne ønske, uten at han sier hvor høy den burde være. 

Sist uke kom en faktasjekk fra faktisk.no. Påstanden om økt mistillit til forskere er faktisk feil, mener de. Det er ihvertfall ikke grunnlag i Kantar TNS og Forskningsrådets meningsmåling for å trekke konklusjonen om «økt mistillit» og «større tro» på konspirasjoner. Ingen av rådets tidligere målinger har stilt spørsmål som direkte kan sammenlignes med disse i den siste målingen.

Aftenposten har derfor i etterkant redigert saken sin og korrigert ingressen om økende mistillit til forskerne. Etter «gode innspill» fra faktisk.no står det nå følgende i ingressen på saken deres: «En ny undersøkelse viser betydelig mistillit til forskere og en god del tro på konspirasjonsteorier blant nordmenn». Men antakeligvis er ikke debatten slutt med dette, og Røttingen mener fortsatt, ifølge Aftenposten, at «alarmene må gå».

Flere av landets forskningsinstutter og universiteter og høgskoler hadde plan og ønske om å få forskning som en del av valgkampen og brukte tid blant annet på Arendalsuka til dette og til diskusjoner om fake-news og post-thruth.

Forskningsrådet hadde også en plan om å påvirke valgkampen, som heller ikke gikk helt som planlagt.

Jeg tror vi var flere enn kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som hevet øyenbrynene en smule da Norges forskningsråd, fredagen før stortingsvalget trillet terning over ulike statsråders forskningsinnsats. Dagsavisen brakte budskapet om hvordan Forskningsrådet «slaktet» statsråders satsing på forskning. Khrono omtalte også saken

Terningkast er noe av den minst seriøse vurderingsformen som kan tenkes. Terningkast assosieres med tilfeldighet, flaks, uflaks og sjansespill. Med andre ord: Det stikk motsatte av alt som Forskningsrådet burde stå for. Fra Forskningsrådet forventer vi seriøsitet, tyngde og forskningsbasert kunnskap, selv om terningkastene var basert på vurderinger utifra gitte kriterier og synspunkter fra flere ansatte i rådet. 

Terningkast i anmeldelser har vært omstridt og omdiskutert siden den dagen de ble lansert i norsk presse. Den høyt respekterte journalisten, filmskaperen og forfatter Arne Skouen (1913-1993) er «far» til terningkast i filmanmeldelser i Norge, første gang publisert i VG i 1952. Og han angret visstnok siden: 

«Mitt skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse» skriver han om dette i sin selvbiografi, En journalists erindringer. 65 år senere har terningkastene funnet vei inn i evalueringer av forskningsinnsats.

Det aner oss at noen i Forskningsrådet trodde terningkast var en god idé for å sette dagsorden i valgkampen. Men før de rakk å få en avis til å bite på og publisere saken, var valgkampen over. Resultatet av Forskningsrådets terningspill ble til en debatt og kritikk av terningkastene heller enn regjeringens forskningsinnsats. 

«Et forvaltningsorgan som setter karakterer på regjeringen og departementene midt i en valgkamp? Hva blir det neste, at politiet og forsvaret slår terning om sin favorittstatsråd neste gang det er valg? Her synes jeg rolleforståelsen, for å bruke et kjært ord fra offentlig sektor, er usedvanlig dårlig.» skrev professor ved Universitetet i Oslo, Einar Lie, i en status på facebook. Minervas Jan Arild Snoen reagerte også: 

— Jeg synes ikke at forvaltningsorganer skal ha den type meninger om dem som har oppnevnt og som finansierer dem - og i alle fall ikke like før et valg, sa han. 

Og Røttingen har skrevet innlegg om kritikken av terningkastene, og sier at han ville skape debatt og at han tåler kritikken.

Å skape debatt og tåle kritikk er bra, og å ta selvkritikk, er også en god egenskap når det er på sin plass.  Det er ikke alle bransjer - inklusive min egen - som er like gode på det. 

Mange vil sikkert mene at jeg som avisredaktør sitter i glasshus her. Og ja, som redaktør vet jeg hvor lett det er å falle for fristelsen med å spisse et budskap og «ta i litt» ekstra. Mange av de profesjonelle forskningsformidlerne eller kommunikasjonsrådgiverne, er også flinke til å «selge inn» oppsiktsvekkende funn til mediene, for å komme på - for å få oppslag og få avisene til å «rydde førstesida», eller øke klikkraten. De styrer også i stadig større grad hvilke medier som får tilgang til hva. Og det er nok flere kommunikasjonsavdelinger og toppledere som hever glassene når de har nådd førstesiden i Aftenposten.

De som ønsker å ha seriøsitet som varemerke bør motstå fristelsene til oversalg selv om det er viktig og riktig å forenkle og formidle forskning på et språk som folk forstår. Og her står forskerne og mediene i et gjensidig avhengighetsforhold - hvor troverdighet og tillit er  avgjørende for begge parter. Og vi må heller ikke glemme at undersalg eller neddemping av «dårlige» nyheter heller ikke er noe bedre.

Forskningsrådet har hatt lignende meningsmålinger om tillit til forskning i både 2015 og 2016 uten at det skapte like stor debatt - men da var også hovedbudskapet et annet. Og ingen stilte kritiske spørsmål ved spørsmålsstillingene.

Så hvis årets debatt er et tegn på at folk er kritiske til meningsmålinger, terningkast og medier - for ikke å si Forskningsrådet - så vil jeg si at det er et sunnhetstegn. Og det bør være skjerpende for oss alle. Og det samme gjelder forskerne - de bør man være kritiske til - og de skal og bør - og er - kritiske til hverandre. Men det er en forskjell på å være kritisk til og å ha mistillit til. 

Vi kan alle gjøre feil. Og de fleste kan heldigvis rettes opp. 

Til og med Forskningsrådet må få lov til å trå feil. Det kan være fort gjort å ta litt for mye Møllers tran når man planlegger medieutspill. Og John-Arne Røttingen er selv inne på det i et litt selvransakende intervju med Universitetsavisa, der han legger vekt på at de skal være en tung og solid aktør med ansvar for å bidra til at forskningsbasert kunnskap tas i bruk:

«Så må også vi passe oss for ikke å gå i vår egen felle, i betydningen at vi spisser budskapene overdrevent mye for å «komme på». Det er også et dilemma som både vi i Forskningsrådet og den enkelte forsker står overfor – når spisses budskapet så mye at troverdigheten ryker,» spør han. 

Og det siste er et sentralt spørsmål som både Forskningsrådet, forskningsformidlerne og mediene bør tenke over jevnlig. Kan hende har mediene hatt for høy tillit og vært for lite kritiske til Forskningsrådet? Det må vi som medier gå i oss selv og finne ut av.

Uansett håper jeg at Forskningsrådet overlater terningkastene til underholdningbransjen, kvalitetssikrer meningsmålingene sine og presenterer forskningsbaserte analyser når de skal ut med oppsiktsvekkende utspill neste gang.

Hvis ikke er jeg redd alarmene bør gå. 

Ved å melde deg på vil du jevnlig få nyhetsbrev fra Khrono på epost.

Tips oss gjerne om aktuelle saker på tips@khrono.no.

Vennlig hilsen Tove Lie,
ansvarlig redaktør, Khrono

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Har du fått med deg?