Lærerutdanningen må ha som ambisjon å innlemme studentene i et fellesskap som også viser hvordan ulike kunnskapskilder henger sammen, skriver Erik Bulie. Illustrasjonsfoto. Foto: Henriette Dæhli

Nye fellesskap viktig i lærerutdanningene

Det er om mulig enda viktigere enn før å etablere læringsrom som skaper helhet og sammenheng mellom ulike kunnskapsformer studentene møter i lærerutdanningen, skriver høgskolelektor Erik Bulie.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Bodil Kjesbo Risøy skriver i Khrono 6. september 2017 at hun ønsker flere praksisskoler i lærerutdanningene. Praksislærernes kompetanse er viktig for studentenes forståelse av yrket.

Jeg er enig. Formelt er dette forøvrig tydelig nedfelt i både nasjonale retningslinjer for utdanningene og senest i Regjeringens strategi for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene slik den ble presentert 06. juni 2017.

Risøys poeng er viktig. Praksislærerne er kanskje viktigere enn noen gang nettopp fordi mange av lærerutdanningens lærere ikke har grunnskoleerfaring selv. Settes det høye krav til forskningskompetanse, kan man ikke forvente at de samtidig har bred undervisningserfaring fra skolen.

Men saken handler om mer enn å rekruttere flinke praksislærere. Hvis praksislærere og universitets- og høgskoleansatte i mindre grad har erfaring fra eller kjennskap til hverandres yrkesfelter, er det om mulig enda viktigere enn før å etablere læringsrom som skaper helhet og sammenheng mellom ulike kunnskapsformer studentene møter i utdanningen.

Den lettvinte måten er å overlate til studentene selv å skape helhet og sammenheng. Og ja, både teori og praksis har så mange forskjellige former at vi neppe verken kan eller bør bestrebe oss på å integrere alle typer kunnskaper uten at det tilslører eller avkorter.

Utdanningen må ha som ambisjon å innlemme studentene i et fellesskap som også viser hvordan ulike kunnskapskilder henger sammen.

Erik Bulie

Vi må kunne forvente at mye kommer som resultat av høy egeninnsats. Men ikke alene. Utdanningen må ha som ambisjon å innlemme studentene i et fellesskap som også viser hvordan ulike kunnskapskilder henger sammen. Med større deltagelse i studentenes praksisopplæring er det opplagt rom for å binde mye teori sammen med oppdagelser og erfaringer i praksis. Og ikke alltid ved å sette teori «først», dvs. at studentene først skal lære teori, og deretter prøve den i praksis.

Like ofte kan oppdagelser i praksis være et godt utgangspunkt for å bruke begreper og teori når de oppstår og i den konteksten de oppstår. Uansett, for å bryte ned skillet mellom hva som oppleves som viktige kunnskaper og kompetanser, må lærerutdanningens lærere gå sammen med praksislærerne og studentene selv for å utforske «konfliktene» som oppstår når teori og praksis møtes. Ikke for å konkurrere om hvem som har mest rett, men fordi vi faktisk tror at ny innsikt og forståelse kommer som følge av deltagelse i fellesskapet.

Slik skapes kulturer. Folk går sammen om å finne løsninger på felles opplevde problemer, og som formidles videre til nykommere i fellesskapet senere. Dette er et spørsmål om både holdninger og kompetanse. Det kommer ikke nødvendigvis av seg selv, men må læres.

Det er gode grunner til at lærerutdanningene også leter etter varianter der vi snur på flisa, dvs. en «omvendt praksisopplæring» der praktikerne kommer til høgskolecampusene og ikke bare motsatt. Høgskulen på Vestlandet forsøker slike «praksisformer» denne høsten. Det er et spennende tiltak og som det naturlig nok knyttes høye forventninger til.

Gode samarbeidsforhold med yrkesfeltet krever gode systemer og strukturer. Men et velfungerende samarbeid krever også gode kulturer. Å gi profesjonsfellesskapene mer oppmerksomhet gjør at vi blir mer bevisste på hvor og hvordan produksjon av mening og forståelse foregår. Et slikt fokus forutsetter at det utvikles samarbeidsrelasjoner basert på gjensidig interesse, respekt og tillit. Tillit i betydningen av å ha positive forventninger til utbyttet.

Forhåpentligvis gir dette bokstavelig talt mening også for praksisskolene utover rollen som lærerutdannere. For lærerutdanningen handler det om å skape om kultur for læring, riktignok på en litt annen måte enn vi ofte tenker på med uttrykket. For praksisskolene håper jeg det kan være et viktig bidrag i arbeidet med egen skoleutvikling.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS