En finsk fortelling

Den syriske flyktningen, og den aldrende handelsreisende som møter dalende interesse for skjortene han tilbyr. Her møtes de i et skjebnedrama.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Når regissør Aki Kaurismäki kommer med en ny film, vil mange filmentusiaster se det som en selvfølge å avlegge kinoen et besøk. Det er da også seks år siden sist. Han har nok likevel ikke slått helt gjennom hos det store publikummet her i landet. Kaurismäki er underlig, litt sær, og veldig finsk.

Men han er det på en måte som vi nordmenn bør kunne ha stor glede av. Naboskapet til finnene gjør at også vi bør kunne kjenne oss igjen i melankolien og den underfundige humoren. De mange typene vi finner i rollegalleriet bør kunne oppfattes som en rar blanding av noe vi kjenner fra egen bakgård og noe pittoresk fra et land som tross alt også er ulikt det norske.

Dette er bakgrunnsteppet for Kaurismäkis fortellinger sett med et norsk blikk; de kan oppfattes som både nære og litt fjerne. En god kombinasjon av egenskaper for en filmfortelling.

I «Den andre siden av håpet>> følger vi to parallelle historier, som så på et vis smelter sammen til èn historie. Den syriske flyktningen Khaled ankommer Helsinki på en kullbåt, godt gjemt nede i lasten. Han sniker seg i land, og melder seg straks for politiet for å søke asyl. Det bærer av gårde til asylmottaket, der han må vente på avgjørelsen. Innimellom utvikles så en annen fortelling for oss, om den middelaldrende handelsreisende som avslutter sin virksomhet på grunn av synkende etterspørsel etter varene han selger. Han flytter samtidig fra et ekteskap med en kone som er alkoholiker, og ender opp med å kjøpe en liten restaurant som han så driver.

Så mye mer av handlingen skal ikke avsløres, annet enn dette; våre to bekjentskaper treffer hverandre og inngår i en slags allianse. Der det er vennskap, er det håp.

Det er et underfundig univers vi presenteres av Kaurismäki. 

Jan Storø

Det er et underfundig univers vi presenteres av Kaurismäki. På den ene siden dypt realistisk. Vi er langt fra spesialeffekter og andre viderverdigheter. På den annen side en iscenesettelse av tablåer som er underlig stive og stiliserte. Vi hadde stirret hvis mennesker oppførte seg slik i vår nærhet. Mange av scenene er oppstilt på en slik måte at det ikke foregår annet i bildet enn akkurat det regissøren vil at vi skal konsentrere oss om. Men det er også nettopp dette som skaper et av de viktigste elementene i hans stil. Og hadde vi ikke fått dette, ville vi blitt skuffet.

Dessuten er hans interiører og delvis også eksteriører en merkelig blanding mellom 50-60 talls stil og moderne formgivning. Her ser vi laptopen i samme bilde som den tilårskomne fasttelefonen. Det er en slags teatermagi over Kaurismäkis estetikk.

Flere korte musikknumre underveis – naturlig bakt inn i handlingen – er med på å understreke en moderat grad av surrealisme i den verdenen som skildres.

Kaurismäki er svært god på å la bildene drive fortellingen framover. Han legger ikke inn mer dialog enn nødvendig. Og nettopp dette gjør filmen spenstig. Fortellermåten er en av hans sterkeste sider. Vi, som publikum, trekkes med i prosessen med å skape fortellingen.

Et lite mellomspill knyttet til sushi mot slutten, er en skjønnhetsflekk i en ellers godt fortalt historie. Denne delen er som en flau sketsj klemt inn i en god revyforestilling. Her glemmer Kaurismäki seg, og fraviker den finstemte balansen i den smule galskap han ellers så fint framfører.

Hva er så det viktige poenget med denne filmen? Handler den om syriske flyktningers kår i det nordlige landet? Om livskrise for eldre menn det ikke er bruk for i arbeidslivet mer?

Kanskje er det heller det helt konkrete som tittelen henspiller på, vi skal ha i blikket. På den andre siden av håpet finnes noe annet, noe som ikke er så oppløftende. Men som likevel er der, og som danner klangbunn for våre erfaringer. Vi lever våre liv også der.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS