Vidar Haanes (i midten) fra fremleggingen av Statsbudsjettet i vandrerhallen på Stortinget.

Vi må ta oss tid til å feire

Har vi tidligere hatt en fireårsperiode med så mange og store forventninger til sektoren, spør styreleder i Universitets- og høgskolerådet i dette innlegget hvor han gjør seg noen tanker om tilstandsrapporten som ble presentert i dag.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er noe utpreget pedagogisk over tittelen jeg har fått til min kommentar til Tilstandsrapporten: Hvilke utfordringer stiller Tilstandsrapporten oss overfor?

Det er den pedagogiske, men ambisiøse mor som spør guttungen som kommer hjem med karakterboka med noen gode karakterer, noen dårlige – «Hvilke utfordringer stiller denne karakterboka deg overfor?»

Har vi tidligere hatt en fireårsperiode med så mange og store forventninger til sektoren?

Med så store endringer, så mange stortingsmeldinger, så mange høringer, seminarer og dialogmøter – for ikke å snakke om stadig økende oppmerksomhet i media, både leserinnlegg og kommentarer i Aftenposten, DN, Morgenbladet og Klassekampen, for ikke å snakke om sektorens nettaviser med Khrono i første rekke.

Så hvorfor denne store interessen? Selvsagt har det betydning at det går et trettitalls milliarder inn i sektoren. Vi snakker om mer enn 250 000 studenter og 25 000 ansatte. 

Og hver gang vi gjør noe bra, så tenker vi at vi må bli enda bedre, i stedet for å feire seg selv og fortsette med positivt
pågangsmot

Vidar Haanes

Men utsagnet som står i Tilstandsrapportens innledning legger jo visse føringer:

Høyere utdanning er nøkkelen til økonomisk vekst og konkurranseevne, sosial utvikling og et rikere liv for den enkelte. Det er derfor positivt at sektoren fortsetter å vokse, både målt i innsatsfaktorer som antall studenter, ansatte og økonomi, og resultater som avlagte studiepoeng, kandidater og publikasjoner.

Det er jo noe nærmest forførende i ordbruken: Det er kanskje ikke så rart at både institusjoner, ansatte og studenter kan få symptomer på utmattelsessyndrom. Og det er ingen som snakker om bærekraftig utvikling eller Limits to Growth.

Listen i Tilstandsrapporten er imponerende:

  • Tallet på registrerte studenter har økt i mange år, og også antall norske studenter i utlandet øker.
  • Samlet antall studiepoeng økte også i 2016.
  • Veksten i kandidattall fra de siste årene fortsetter også.
  • Samtidig økte tallet på utvekslingsstudenter.
  • Antall norske utvekslingsstudenter på Erasmus-stipend økte med hele 27 prosent
  • Tallet på engelskspråklige emner ved norske universiteter og høyskoler har økt sterkt de senere årene.
  • Tallet på utvekslingsstudenter som kommer til Norge fortsetter å øke.
  • Antall internasjonale fellesgrader har blitt doblet i perioden 2010–16.
  • Tallet på innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i norsk høyere utdanning har steget i mange år.

Samlet viser tallene at studentene generelt er veldig fornøyde med kvaliteten på studiene.

  • Arbeidsledighet er ikke noe stort problem for uteksaminerte kandidater på mastergradsnivå
  • Antall publiseringspoeng økte hvert år frem til 2012, og øker nå igjen.
  • De private institusjonene har i 2016 hatt en stor økning i publiseringspoeng, som skyldes vekst ved enkeltinstitusjoner. De har også økt andelen publisering på nivå 2.
  • Over tid har det skjedd en enorm kompetanseheving ved universitetene og høyskolene. 73 prosent av de faglig ansatte i sektoren har i dag førstestillingskompetanse
  • Kvinneandelen i faglige toppstillinger har vokst med ca. ett prosentpoeng i året de siste ti årene og er nå oppe i 28,2 prosent, som er over EU-gjennomsnittet.

Så hvilke utfordringer stiller Tilstandsrapporten oss overfor?

  • Gjennomstrømning: Andelen studenter som gjennomfører utdanningen på normert tid, er generelt for lav.
  • Studentenes tidsbruk på faglige aktiviteter varierer for mye mellom studiene.
  • Ikke alle institusjonene har klart å fylle alle stillingene de er tildelt i forbindelse med opptrappingsplanen som ble vedtatt som del av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
  • De norske universitetene ligger stadig litt etter de beste nordiske når det gjelder stipender fra ERC.
  • Andelen kvinner i professorstilling er fortsatt for lav og burde øke raskere.
  • Andelen midlertidig tilsatte i sektoren er for høy, står det – selv om det burde stått blant de statlige institusjonene.
  • Vi må arbeide mer for å styrke forholdet mellom forskning, utdanning og arbeidsliv/innovasjon. Men det mangler imidlertid insentiver for slikt arbeid.

Så en overordnet utfordring: Vi trenger et kritisk blikk på hvordan insentivsystemet styrer oss, for som ledere bidrar vi til at den insentivstyrte tankegangen smitter over på de ansatte.

Vi har lett for å sammenlikne usammenliknbare størrelser, som oppleves urettferdig både av lærere og studenter. Studiebarometeret og tidsbruk er et annet eksempel. Ære være arkitektstudentene, som tilbringer all våken til på skolen. Men spør vi hvorfor ikke alle førsteårsstudenter på et av HF-fakultetene ikke oppgir like mye tid, handler det ikke først og fremst om dovenskap, men også om ressurser, lokaler, gode arbeidsplasser, lavere lærer-student ratio. Mange små institusjoner har høy studenttrivsel, men det at studentene trives et sted, innebærer ikke alltid at kvaliteten på utdanningen er høy.

Når det gjelder bidrags- og oppdragsinntekter per faglig årsverk – BOA - som nasjonalt styringsparameterså har vi noen utfordringer. For her stiller ikke institusjonene likt. Det at man ikke tjener så mye penger på det man gir tilbake til samfunnet, betyr ikke at det er mindre verdt. Her er både MF og Musikkhøyskolen gode eksempler, der det brukes store ressurser på å nå ut med formidling og ulike bidrag på musikk, kultur og religionsfeltet, men svært mye av det skjer gratis – da betalingsevne og vilje varierer enormt. Men det er ikke mindre viktig enn toppidrett eller offshore.

Vi kan oppleve at det stilles krav eller forventninger om å være best på alt, og samtidig skal vi holde i gang undervisning og de eksisterende prosjektene.

Man ironiserer av og til over de perfekte vestkant-familiene, der det stilles store krav til rett adresse, rett bil, rett landsted, men også at barna skal gå på de beste skolene, få de beste resultatene, være pene og velkledde, drive med idrett, skolepolitikk eller frivillig arbeid i Røde kors.

Ja, jeg må innrømme at det lett å kjenne seg som en stresset vestkant-ungdom som må lykkes i alt! Og hver gang vi gjør noe bra, så tenker vi at vi må bli enda bedre, i stedet for å feire seg selv og fortsette med positivt pågangsmot.

Da er ikke alltid svaret at vi er for små. Størrelse løser ikke alt. Og fusjoner er krevende – ikke bare under forhandlingene, men i mange år etterpå, når ting skal gå seg til!

En viktig trend i styringen av europeiske høyere utdanningsinstitusjoner har vært å gi institusjonene økt autonomi, leser vi. Det er en viss spenning mellom utviklingsavtaler og institusjonell autonomi, men karakteren og graden av spenning avhenger av design, prosess og implementering av utviklingsavtaler. Her har vi en stor utfordring i årene som kommer, å kunne utvikle vår autonomi på en god måte.

Så en utfordring til oss som ledere til slutt: Mye av det våre ansatte gjør, både i undervisning, veiledning og forskning, forutsetter ro, gi studentene opplevelse av at vi har tid til dem, og for forskere å la de lange tankene få anledning til å utfolde seg. Så skal vi ta oss tid til å feire seirene, og la de ansatte få høre at de gjør en god jobb, ja – har den viktigste jobben vi kan tenke oss, når de bidrar til å utdanne og forme Norges fremtid.

Innlegget er opprinnelig en tale holdt på presentasjonen av tilstandsrapporten 2017.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS