UiO må ville lykkes

Det europeiske forskningsrådet (ERC) har påvirket europeisk forskning i betydelig grad. Ordningen oppfattes som konkurransearenaen hvor klinten virkelig skilles fra hveten. ERC bruker selv, når de snart markerer sitt 10 års jubileum, uttrykk som «Beyond frontiers» og «Beyond expectations».

Norges uttelling på denne prestisjefylte arenaen kan dessverre ikke karakteriseres med tilsvarende superlativer. Selv om det finnes lyspunkter, for eksempel UiOs suksess innen samfunnsfagene, kreves tiltak både ved institusjonene og i norsk forskningspolitikk.

Etableringen av ERC i februar 2007 markerte et brudd med EUs tradisjonelle tilnærming til finansiering av forskning og utvikling. Rådet skulle rendyrke vitenskapelig eksellens som kriterium og finansiere forskerinitiert, grunnleggende forskning på høyeste akademiske nivå uten hensyn til geografisk fordeling eller tematiske prioriteringer.

I løpet av 10 år har ERC finansiert opp mot 7000 ledende forskere, og derigjennom fordelt både penger og prestisje til europeiske enkeltforskere og forskningsmiljøer. Tildelingen av disse stipendene har vist forskjellene i europeisk forskning og definert elitedivisjonen. Rådet har også hatt effekt gjennom å sette en standard for finansiering av forskning på forskningsfronten.

Norge skal bli verdensledende innen forskning, uttalte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) på nyåret 2014. Det tok dog ikke lang tid før Benner og Öquist gjennom en analyse bestilt av Forskningsrådet, helte kaldt blod i ministerens årer. Rapporten «Room for increased ambitions» poengterte tydelig at norsk forskning hadde en lang vei å gå, og at måloppnåelse ville kreve et helt annet og gjennomgående fokus på kvalitet. Langtidsplanen for norsk forskning som fulgte samme høst fremhevet gledelig nok fremragende forskning som en av tre hovedprioriteringer.

Og rett skal være rett. Mye tyder på at forsknings-Norge er på riktig vei. Ulike kvalitetsbaserte finansieringsmekanismer utviklet på nasjonalt nivå over de seneste 10-årene har gitt effekt. Spesielt vil vi fremheve ordningen med sentre for fremragende forskning.

Norske forskere publiserer og siteres stadig mer. Likevel går kvalitetsforbedringen ikke raskt nok. Vi har verdensledende miljøer i Norge, men vi kan ikke påstå å være en ledende forskningsnasjon. Dette vises ikke minst tydelig i ERC-statistikken. Denne kvalitetsarenaen er en indikator for en nasjons og institusjonenes forskningsstyrke.

Norske universiteter gjør det generelt svakt. Og selv om UiO glitrer på den norske himmelen, lykkes vi som institusjon langt dårligere enn flaggskipsuniversitetene i for eksempel Nederland og Sveits.

Likevel gjør UiO en rimelig god figur i et nordisk perspektiv. Profilen til de viktigste nordiske institusjonene varierer dog. Universitetene i Århus og København er sterkest innen «naturvitenskap», Helsinki, Uppsala og København innen «livsvitenskap», mens Oslo og København er sterkest innen «samfunnsvitenskap og humanoria».

Oslos 13 tildelinger innen dette fagområdet er betydelig. UiO har for eksempel lykkes mye bedre i humaniora og samfunnsvitenskap enn universitetene i Uppsala, Lund og Stockholm.

UiOs suksess innen fagområdene kommer ikke av seg selv. Det minner oss på betydningen av å bygge på sterke tradisjoner for langsiktig grunnleggende forskning, av stabile økonomiske rammebetingelser og av å røkte vekstforholdene for sterke forskere og fagbyggere.

Strategi2020 har, i en tid med stor og økende global konkurranse, som mål at UiO styrker sin posisjon som et internasjonalt ledende forskningsuniversitet.

Selv å holde posisjonen vi har i dag krever betydelig innsats. Skal vi beholde, eller til og med styrke vår posisjon, kreves konkrete prioriteringer ved UiO, og et aktivt forskningspolitisk arbeide for å sikre de riktige rammebetingelsene for sektoren som helhet.

Som rektorteam vil vi arbeide systematisk og koordinert på nasjonale og internasjonale forskningspolitiske arenaer for å styrke rammebetingelser som sikrer kvalitet og uavhengighet i forskning.

Midtveisevalueringen av Horisont2020 viser med all tydelighet at et slikt arbeid er påkrevd. Det er i EU et press for en omfordeling fra pillaren «fremragende forskning» til pillarene «samfunnsutfordringer» og spesielt «konkurransedyktig næringsliv».

Kampen om å definere innretningen i EUs niende rammeprogram er i gang. Vi vil, om vi velges, argumentere sterkt som institusjonsledere og i samarbeid med UiOs alliansepartnere  – ikke minst i The Guild of European Research-Intensive Universities - for at ordninger som fremmer grunnleggende, fremragende forskning snarere må styrkes enn svekkes.

Men vi må også som institusjon handle selv.

Vårt team vil prioritere fire hovedtiltak for å bygge den kulturen for kvalitet og vitenskapelig «impact» som er påkrevd for å lykkes bedre på ERC-arenaen.

• Konkurransebasert rekruttering:

Vi er nødt til å ha en velfungerende og tillitvekkende rekrutteringspolitikk som øker UiOs attraktivitet i et konkurranseutsatt globalt universitetsmarked. Skal UiO styrke sin posisjon som et ledende europeisk forskningsuniversitet, må rekrutteringsarenaen være basert på reell og internasjonal konkurranse. Endringer i personalpolitikken for sektoren må ikke svekke dette prinsippet.

• Utnytte våre komparative styrker:

Vi må lytte til rådene i rapporten fra UiOs internasjonalt sammensatte strategiske rådgivningsgruppe (SAB) som ble ledet av Esko Aho. SAB-rapporten lansert sommeren 2015 utfordrer ikke minst gapet mellom målsetningene i UiOs Strategi2020, og UiO slik vi faktisk fremstår. Et av de klokeste rådene i rapporten er at UiO må fokusere på våre komparative styrker.

• Utnytte ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) bedre:

Dykker vi ned i ERC-tallene ser vi at flere sterke forskningsmiljøer som til dels er bygget opp gjennom ordningen med sentre for fremragende forskning, gjør det svært bra. Gode fagmiljøer avler gode fagpersoner, og det er suksessfaktoren. Vi vil derfor sikre at kompetansen som bygges via ulike forskningsrådsfinansierte senterordninger ivaretas etter sentrenes levetid. Disse sentrene er ment å bidra til å videreutvikle og fornye sektoren. Det må vi sørge for at de gjør.

• Vårt rektorteam ønsker nye fellesløft velkommen:

Forskningsrådets utlysninger må utvikles for å øke Norges gjennomslagskraft i ERC og Horisont2020. SFF-ordningen er allerede nevnt, men også forskningsrådets åpne konkurransearena, FRIPRO, er viktig. Vi er bekymret for at NFR på denne viktigste konkurransearenaen kun kan innvilge et lite mindretall av de gode søknadene. I fjor var prosentandelen med suksess innen forskerprosjekter cirka 8 prosent. Her har vi erfaring med vellykkede spleiselag mellom sektoren og staten, såkalte Fellesløft. Disse har tidligere har fremmet yngre forskere og norske toppforskere. Som rektorteam vil vi argumentere for nye Fellesløft.