82 av 97 på meninger siste uke

Haugstad: Alle kan ikke være fremragende

PublisertTirsdag, 10. januar 2017 - 11:51-OppdatertTirsdag, 10. januar 2017 - 13:23
Statssekretær Kunnskapsdept.
Meninger · Kvalitet. Statssekretær Bjørn Haugstad finner det forfriskende å være rykende uenig med HiOA-rektor Curt Rice, og mener i tillegg Rice har misforstått.

Det er en forfriskende ny opplevelse å være rykende uenig med rektor på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) Curt Rice og endog mene at han har misforstått, men det er tilfellet med hans innlegg:

Jeg mener svaret er et klart «nei». Dersom alle er fremragende, så er ingen det. 

Det er to premisser i Rices innlegg som halter kraftig. Det første er nettopp hva vi skal legge i ordet fremragende. Han skriver: «Hvis man er vurdert etter kriterier om hva man har oppnådd, og hvis ‘fremragende’ da forståes som ‘tilfredsstiller krav om stor grad av selvstendighet’ (fra kvalitetsbeskrivelse om en ‘A’), så er det fullt mulig at alle i en gruppe presterer på fremragende nivå.»

For det første, dersom alle i en gruppe har oppnådd kriteriene, så er det antagelig et tegn på at kriteriene er satt for lavt, med mindre vi snakker om en svært skarpt selektert gruppe.

For det andre refererer Rice kriteriene for A på en selektiv måte. De lyder: «Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor grad av selvstendighet.» I første setning ligger det nettopp at et kjennetegn ved det fremragende er at det utmerker seg. Og det er da vitterlig i tråd med den alminnelige forståelse av begrepet?

En fremragende prestasjon i konsertlokalet, på ballettscenen, idrettsbanen eller sjakkbrettet er en prestasjon som utmerker seg, ikke avgrenset til de andre i konsertlokalet, på scenen, banen, eller sjakklokalet, men i forhold til en referanseramme som omfatter en forestilling om hva som er mulig å prestere.

Selvsagt vurderer vi fremragende annerledes for en 11-åring enn for en 19-åring, men vi vurderer ikke nødvendigvis den beste prestasjonen av alle tilstedeværende 11-åringer som fremragende, med mindre vi tenker at den ville utmerket seg også i en større gruppe, eller en meget selektert gruppe.

Derfor, hvis man mener at en høy andel av et kull fortjener A, må man forsvare hvorfor prestasjonene ville utmerket seg i sammenligning med prestasjonene i en mye større gruppe. Det kan jo være fordi studentene i kullet ble skarpt selektert i utgangspunktet, at de jobbet svært godt og så videre.

Men jeg aksepterer ikke at en fjerdedel av masterstudentene er så skarpt selektert og jobber så godt, at de begår en fremragende prestasjon som klart utmerker seg.

Min konklusjon blir derfor at Rices alternative tolkning av fremragende ikke har så meget for seg. Det er ikke praktisk mulig å definere fremragende prestasjon uten å operere med en forestilling om hva andre ville klart, eller hva som kan forventes av en «normal» prestasjon.

I karaktersystemet er beskrivelsen av C ganske sammenfallende med forventninger til en normal prestasjon: «Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder. Kandidaten viser god vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste områdene.»

Igjen, vi kan ikke gjenkjenne en A uten samtidig ha en forestilling om hva som kjennetegner en C, som er en prestasjon som ikke utmerker seg, hverken positivt eller negativt.

Rices drøfting av ECTS er heller ikke god, siden han blander en forventet fordeling og en normerende fordeling av karakterer. Med et stort antall besvarelser kan man forvente en fordeling av karakterer som minner om normalfordeling. Hvis man får vesentlig avvik kan det være grunn til å spørre hvorfor. Dersom en høy andel får veldig gode karakterer, kan kriteriene være for generøse.

I motsatt fall, dersom en høy andel får svake karakterer, kan kriteriene være for strenge. I det siste tilfellet kan det også være at karakterene og kriteriene er fornuftige, men studentene har hatt for svake forkunnskaper, de har gjennomgående jobbet for svakt eller undervisningen kan ha vært uegnet.

Her er det en asymmetri mellom svært svake og svært sterke prestasjoner, siden det er grenser for hvor gode prestasjoner som er mulig, mens den samme begrensningen ikke finnes for hvor svake prestasjoner kan være.

Den som leser retningslinjene for det norske karaktersystemet vil finne at Kunnskapsdepartementet i flere omganger har presisert at normalfordeling ikke skal brukes normerende i karaktersetting. Derfor kan det tenkes at nesten alle prestasjoner på en gitt eksamen er fremragende og fortjener A eller B, men når vi aggregerer over hele sektoren, så er vi tilbake til utgangspunktet om at alle ikke kan være fremragende.

Rices avsluttende reisebrev fra Lake Wobegon er spesielt interessant. I akademisk sammenheng er det mest kjent for Lake Wobegon-effekten, som blant annet forklarer fenomenet hvor 90 prosent av alle mannlige bilførere anser seg som over gjennomsnittlig kompetente.

Om noe understreker henvisningen at det er flere som opplever seg som fremragende, enn som faktisk er det. Q.E.D.

 

Har du fått med deg?

Ved å melde deg på vil du jevnlig få nyhetsbrev fra Khrono på epost.

Tips oss gjerne om aktuelle saker på tips@khrono.no.

Vennlig hilsen Tove Lie,
ansvarlig redaktør, Khrono

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!