Når altfor mange i akademia bare holder kjeft

Publisert - Sist oppdatert
Redaktør Tove Lie Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Redaktør Tove Lie Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Det har gått en debatt om bruk av innestemme i kontroversielle saker i universitets- og høgskolesektoren. Khronos erfaring er at veldig mange ikke bruker innestemmen en gang: De sier ikke et pip, skriver redaktør i Khrono, Tove Lie, i denne kommentaren.

Seniorrådgiver Georg Arnestad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane har reist en betimelig og viktig debatt om det offentlige ordskiftet i universitets- og høgskolesektoren. 

I innlegget Når veldig mange meiner det same…peker han på mangel på åpenhet og dårlige vilkår for kritisk debatt ved sin egen arbeidsplass, Høgskulen i Sogn og Fjordane. Verst var det ifølge Arnestad under diskusjonen om fusjon eller ikke fusjon på Vestlandet i 2014/2015. Den gang var store deler av ledelsen og styret ved høgskolen motstander av fusjon, og talen skulle være nei, nei og nei, forteller Arnestad:

«I korridorane og på kontora på Høgskulen i Sogndal var det likevel nokre (av oss) som var litt meir i tvil. Men vi brukte innestemme når vi snakka om tvilen, for vi visste godt at det kunne finnast sonarar som fanga opp slike ulydar. For når alle sa det same, måtte det jo vere sant», skriver han i et innlegg i Sogn Avis, også gjengitt i Khrono. Historia gjentar seg når det er snakk om fusjon av samskipnadene på Vestlandet, hevder Arnestad.

Og nå får den erfarne rådgiveren, tidligere redaktøren, forskeren og direktøren kjeft fordi han sier de ubehagelige tingene høyt. Jeg  vil si kudos til Georg Arnestad fordi han bruker utestemmen sin. Flere burde prøve seg på det.  Ikke bare i Sogndal, men landet rund.

Forholdene som Arnestad beskriver på Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) er ikke noe enkelttilfelle, eller spesielt for HiSF. Min erfaring, etter å ha drevet avis i universitets- og høgskolesektoren i vel tre år nå, er at det finnes mange eksempler på at folk ikke engang bruker innestemmen.

Urovekkende mange i akademia sitter musestille og 
bare holder kjeft.

Tove Lie
Redaktør i Khrono

Noen hvisker i krokene, men urovekkende mange i akademia sitter musestille og bare holder kjeft. Noen selvfølgelig fordi de vil det, og antakeligvis finner det mest komfortabelt, andre fordi de opplever at de må. Det er særlig de sistnevnte jeg skulle ønske vi hørte mer fra. For hvor sterkt står egentlig ytringsfriheten i akademia? Det kunne vært tema for et forskningsprosjekt.

Det burde vært helt unødvendig å minne om det, men hovedregelen i den offentlige universitets- og høgskolesektoren er åpenhet. Faglige ansatte skal utdanne og oppdra sine studenter til kritisk tenkning og hegne om akademisk frihet. Ytringsfriheten skal sitte i ryggmargen hos ledere og ansatte. Åpenhet og kritisk debatt er noen man skal oppmuntre til hver eneste dag, og ikke bare i festtaler under immatrikulering eller andre store merkedager. Debatt og uenighet er ikke farlig. Meningsbrytninger er sunt. Det kalles demokrati, og det er vi for!

Men kan hende har professor i sosialmedisin, Per Fugelli rett? «Norge er blitt et feigt land>>, sa han i et foredrag på Høgskolen i Oslo og Akershus for et par år siden. Temaet var dannelse - og mot. 

«Mangelen på modige stemmer er epidemisk for akademia, kunsten og mediene. Norge er blitt et feigt land. Universitet og høgskoler bør gi studentene avsmak for makt og stimulere til kritisk tenkning og ulydighet», mente Fugelli - og fikk stående applaus fra et fullsatt auditorium. Han oppfordret til mer mot, mer kritikk og ulydighet, mindre feighet og færre kommunikasjonsrådgivere. 

I Khrono opplever vi, om ikke daglig, så ihvertfall ukentlig, folk som ikke vil, tør (?), får lov til (?) å snakke med oss journalister når vi ringer.

Det ferskeste eksempelet er fra forrige uke: Vi kontakter en ansattrepresentant i et styre i universitets- og høgskolesektoren for å få vedkommendes synspunkter på utfallet av en sak som styret hadde behandlet. Var de ansattes representanter fornøyde eller misfornøyde med utfallet? 

Her er en anonymisert versjon av sms-utveksling: 

- Hei, og takk for henvendelsen. Jeg henviser til vår styreleder for utfyllende kommentar. 

- Jeg har snakket med rektor, men nå lurte jeg på ansattrepresentantenes syn på saken? 

- Som styremedlem har jeg ingen kommentar utover det styreleder sier. 

Og uka før, i et annet styre og et annet medlem, som sender epost etter at vi har ringt, sendt sms og epost: 

Her hos oss er det slik at det kun er styreleder som uttaler seg om ting som foregår i styret. Slik har det vært så lenge jeg har vært styremedlem her. 

Og når vi så endelig får kontakt med styreleder er svaret kort og kontant: «Dette er en debatt vi ikke ønsker nå».

Et tredje eksempel er en tillitsvalgt som uforvarende (?) tok telefonen da vi ringte. Vedkommende beklaget å ikke kunne snakke, men ønsket alle henvendelser fra pressen skriftlig.  

Vi sender epost. Etter ett døgn kommer et knapt svar på to linjer som ikke svarer direkte på spørsmålene. Og ordlyden er omtrent likelydene med rektors svar som kom på epost to timer før. Noen hadde snakket sammen (?), eller en kommunikasjonshjelper (?) hadde formulert to generelle omtrent likelydende ikke-svar på spørsmålene? Eller så kan det selvfølgelig hende at de faktisk var helt enige, knappe og likelydende ved en tilfeldighet. 

Vi opplever innimellom informasjons- og kommunikasjonstopper som insisterer på å svare på spørsmål kun på epost, og sågar krever sitatsjekk av de skriftlige svarene også. (Men det får de ikke). Vi har fått tilbakemelding fra kilder som har hatt en sterkt misfornøyd rektor «på kontordøra» etter å ha uttalt seg kritisk i en sak i avisen, eksempler på hjertesukk fra toppledere som er «oppgitt» over at vi har intervjuet han og/eller henne, som ikke «står på linja».

Vi har fortsatt «hemmelige» og anonyme tips fra folk som ikke tør å fortelle historiene sine høyt, men som snakker lavt i sin private mobil på kveldstid eller ber om møte på «hemmelig» sted for å ikke å bli sett sammen med en Khrono-journalist.  

Og det er ikke tilfeldig at eksemplene her er tatt fra de mer formelle organene i universitets- og høgskolesektoren. Rundt styrer, arbeidsmiljøutvalg, tillitsvalgte m.m. er taushet og konsensustenking aller mest påfallende. 

Og så kan vi lure på hva de er redde for alle sammen? Noen er åpenbart «redde for» journalister og kan hende har de en god grunn eller har hatt en dårlig opplevelse med sånne. Andre er redde for represalier: «Nei, jeg kan ikke bli intervjuet om dette, jeg skal jo tross alt jobbe her i mange år til», er ikke uvanlig utsagn å høre. Og så kan det jo innimellom være både ubehagelig og krevende med offentlighet. Og mange, har jo ikke tidligere vært vant til at aviser ringer og lurer på hva de holder på med heller. De har fått være i fred med seg og sitt. 

Men tross alt, og heldigvis, er det mye som er bra også. Det er mange gode og skarpe stemmer der ute i universitets- og høgskolesektoren også, som både vil og kan, og som bidrar til og initierer viktige debatter, utspill og saker som bør opp og fram i lyset og som ikke sier det samme som «alle andre». Eller som rett og slett har et ønske om å bidra i samfunnsdebatten eller i viktige debatter i akademia.

Vi har mange rektorer og ledere i universitets- og høgskolesektoren som tar telefonen når vi ringer, som rydder plass til å svare på spørsmål og kommentere saker. Og det finnes faktisk gode eksempler på kommunikasjonsavdelinger som er profesjonelle og legger til rette og hjelper med informasjon og åpner opp også. Flere institusjoner har tilogmed postjournaler som er oppdaterte og styrepapirer som er lette å finne - og bruke. 

Og ære være, her vil vi bare ha mer. 

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Studenter som skal på utveksling, praksis og feltarbeid i utlandet – spesielt til utviklingsland – bør lære om gode prinsipper og verktøy for etisk bruk av sosiale medier.

Trakassering. Rektor på Universitet i Oslo, Svein Stølen forteller at han er rystet i kropp og sjel av det omfanget av seksuell trakassering som nå avdekkes.