Fjortende mars ble vinneren av årets Holbergspris annonsert: Onora O’Neill, britisk filosofiprofessor som har jobbet i en årrekke med spørsmål knyttet til politisk filosofi og moralfilosofi.
Det som følger her er ikke en kritikk av Holbergkomitéens valg à la Jon Elster i 2013 – det vil si en klagesang over en spesifikk prisvinner. Om man samtykker med budskapet i hennes arbeid eller ikke, skal det selvfølgelig godt gjøres å benekte at Onora O’Neill er en filosofisk tungvekter. Det er imidlertid helt nødvendig å ha en kritisk diskusjon om det som tildelingen av Holbergprisen til Onora O’Neill er symptomatisk på – nemlig Holbergprisens uutholdelige hvithet.
Holbergprisen har som sitt uttalte mål å anerkjenne ”særlig betydningsfull forskning innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, juss eller teologi” – og siden 2004 så har 14 av 14 utdelte priser gått til hvite, vestlige forskere (fire kvinner og ti menn). Det som er uutholdelig med dette er underteksten som gjør seg gjeldene i denne systematiske hvitheten og vestligheten – nemlig at forskning som utføres i det globale Sør, eller av akademikere med minoritetsbakgrunn i det globale Nord, tydeligvis ikke anses å være betydningsfull nok til å gjøre seg gjeldende på Holbergprisens prestisjefylte radar.
La oss stoppe opp og tenke over hvor absurd dette scenarioet er. Til tross for hva underteksten i Holbergprisens historie tilsier så eksisterer altså akademikere som for eksempel Partha Chatterjee, Wang Hui, Sylvia Winter, Achille Mbembe, Gayatri Spivak, og Mahmood Mamdani. Og det skal vanskelig gjøres å argumentere for at deres arbeid var vært noe annet enn definerende for hvordan vi forstår politikk, samfunnsutvikling og samtidshistorie i den postkoloniale verden (og ettersom dette ofte svært ofte glemmes kan det her være relevant å minne på at den postkoloniale verden faktisk er majoritetsverdenen). Vi bør selvfølgelig heller ikke glemme bidragene fra forskerne med minoritetsbakgrunn som har operert på samfunnsfagenes og humanioras frontlinjer i vår egen del av verden i årtier – for eksempel Paul Gilroy, Angela Davis, Patricia Hill Collins, Seyla Benhabib, og Hamid Dabashi.
Men Holbergkomitéen har altså ikke i løpet av sin fjortenårige eksistens ansett en eneste av disse intellektuelle pionerne å være verdig en av sine høyt ettertraktede priser.
Jeg forsøkte i uken som gikk å konfrontere Holbergprisen med dens uutholdelig hvithet på Twitter. Jeg spurte når det er sannsynlig at vi får en Holbergvinner sør for Ekvator. Typisk nok kom svaret i form av henvisning til formalia: ”Vi tar gjerne imot gode nominasjoner, frist 15.6,” svarte den som var ansvarlig for Holbergprisens Twitter-konto. ”Disse blir vurdert av en internasjonal fagkomité før styret utpeker vinner.”
Dette tilsvaret gjør selvfølgelig ikke saken bedre. Det er meget mulig at Holbergprisen i løpet av sin fjortenårige eksistens ikke har fått inn nominasjoner av ikke-vestlige kandidater – det er faktisk mye i kartene som stiftelsen selv har lagt ut på nettet som kan tyde på dette. Om dette er tilfelle er det i så fall slik at stiftelsens pris både reflekterer og i kraft av sin prestisje er med på å forsterke en akademisk eurosentrisme som marginaliserer og diskvalifiserer banebrytende intellektuelt arbeid som utføres i det globale Sør. Det sier seg selv at en pris av dette kaliberet bør ta en slik situasjon på alvor heller enn å forsøke å feie den under teppet med henvisning til nominasjonsformalia.
På grunn av Holbergprisens strenge konfidensialitet – offentligheten får ikke en gang vite hvem som er på kortlisten hvert år – vet vi langt mindre om hvordan forskere med minoritetsbakgrunn fra det globale Nord er representert i nominasjonsprosessen. Dermed er to scenarioer mulige: enten nomineres ikke kandidater med minoritetsbakgrunn, eller så har ikke Holbergkomitéen funnet at en eneste forsker med minoritetsbakgrunn er verdig en pris i løpet av de siste 14 årene.
Det første scenarioet er problematisk av samme årsak som mangelen på nominasjoner av ikke-vestlige kandidater. Det andre scenarioet er problematisk grunnet det enkle faktum at ”the cutting edge” innenfor forskning på, for eksempel, migrasjon, etniske relasjoner og rasisme i en årrekke har vært definert nettopp av akademikere med minoritetsbakgrunn – og den kunnskapen de har produsert har vel neppe noen gang vært mer relevant for samtidens store utfordringer enn hva den er i dag.
Til syvende og sist lar jeg meg ikke overraske over Holbergprisens uutholdelige hvithet og dens rolle i reproduksjonen av eurosentriske maktstrukturer i akademia. Jeg jobbet inntil nylig innenfor en disiplin – sosiologi – der det er helt vanlig at lærebøker i teori i all overveiende grad omhandler arbeidet til døde (eller nesten døde) hvite menn og i et fagfellesskap der dette ble regnet for å være helt uproblematisk. Jeg er med andre ord vant til dette. Spørsmålet er om Holbergprisen virkelig ønsker å bidra til at diskriminerende akademiske og intellektuelle maktstrukturer opprettholdes over tid.
Alf Gunvald Nilsen, Institutt for Globale Utviklingsstudier og Samfunnsplanlegging, UiA
