Friheten til å velge blant likemenn er nettopp universitetets styrke. Retten og plikten til å bli vurdert av likemenn er grunnlaget for akademias kvalitetssikring. Universitetet, en institusjon tuftet på kunnskapsskaping og langsiktighet, trenger fleksibilitet. Kunnskap og visdom avles ikke gjennom direktiver.
Trine Eilertsen sier i sin leder torsdag for to uker siden at ”Også eit breiddeuniversitet treng spisskompetanse for å trekkja til seg dei mest etterspurde tilsette og dei beste studentane”. Slik har det alltid vært. Eilertsens oppfatning av at breddeuniversitetet står i veien for dette er direkte feil. Verdens ledende universitet er breddeuniversitet. Eilertsen ser ut til å være villig til å ofre kulturfag for mer matauk.
Den diskusjonen ved UiB vi kjenner, dreier seg ikke om å ta fra ’de andre’ fakultetene for å styrke realfag og medisin. Realfagenes selverkjennelse i dagens komplekse samfunn er at de også trenger ’de andre’ til støtte for sin samfunnsrolle - og sin egenutvikling, som krever klart de største ressursene. Breddeuniversitetet er nettopp et redskap til å verne om og utdype teknologiutviklingens behov for langsiktighet, og aksept; Etisk aksept, økonomisk realiserbarhet og internasjonal markedsrelevans.
Et av hovedpunktene i Det Norske Vitenskaps-Akademis (DNVA) nyutkomne Walløe-rapport, ”Evne til forskning”, er faktisk forslag til en korreksjon av kursen, slik at pengemessig ”småforskning” igjen får bedre levekår, med spesiell Forskningsråds satsing. Her kjenner også vi oss igjen som teoretiske fysikere, underfinansierte premissleverandører til store statlige satsinger som CERN deltakelse. DNVA foreslår ikke at tiden snus. Rapporten tar også opp behovet for raske tiltak for verdibevaring knyttet til det siste tiårets storsatsing, de tidsbegrensede såkalte ”Sentre for fremragende forskning”.
Det er riktig at det foregår en diskusjon i UiBs teknologimiljø. Dette er ikke noe nytt. UiBs realfag har sin egen interne konflikthistorie mellom ”de bløte” (nå blå eller grønne?) fag, og de ”harde” teknologirelevante fag. Et misforhold vi mener å ha lagt bak oss, og neppe hva Eilertsen sikter til. Urealiserte politiske løfter og påholdne driftsbevilgninger har påført realfagene betydelige indre utfordringer. Vår kollega Bjarne Stugu har i sin BT-kronikk 17.11 gitt et innblikk i ”valgets kvaler” ved det mest sentrale UiB institutt i teknologisammenheng, Institutt for fysikk og teknologi. Her har det langt fra vært noe kosmetisk navneskifte. Instituttet har i de siste tjue år måttet avveie mellom kjerneaktiviteten og etablering av nye teknologimotiverte områder, anbefalt av myndighetene, og fremmet gjennom Forskningsrådets pengemaskin.
Staben har ikke hatt ’friheten til å velge’, men har også under nye satsingsvalg fulgt opp ansvar for tidligere vedtatt langsiktig satsing, som ESA og CERN, samlet kanskje Verdens største teknologimiljø. CERN med en årlig norsk kontingent på omkring 150 millioner. Det sier seg selv at dette ikke er lett når Forskningsrådets ”politiske” nysatsinger går foran videreutvikling av områder hvor Bergen har etablert et internasjonalt navn, og hvor det internasjonale samfunn fremdeles satser. I disse dager er det instrumentet UiB har bygget sammen med Max Planck brakt i bane rundt Månen, og slått på for observasjon.
Trine Eilertsen, breddeuniversitet i Bergen har faktisk etterspurt spisskompetanse – utfordringen er å ta vare på den!
Innlegget sto først på trykk i Bergens tidende 7. desember 2008.