Familielivet innebærer også rot. Rekker man både å rydde og skrive litt på en vitenskapelig artikkel etter at barna har lagt seg? Illustrasjonsfoto: Hilde Kristin Strand

Her er tipsene til å kombinere vitenskapelig karriere og familieliv

Publisert

Hvordan kan man kombinere foreldrerolle og vitenskapelig karriere i en tid der foreldrepolitiet, og kanskje spesielt mammapolitiet, lusker rundt hver busk?

– I offentligheten er det ment mye om å være mor. Men morsrollen blir nesten ikke nevnt når man snakker om litteratur.  I litteraturkritkken har temaet åpenbart lavt status, sikkert fordi man er redd for at romanene da havner i kategorien «kvinnelitteratur». Dette syntes jeg det var interessant å forske på. Samtidig er det jo ikke slik at fordi jeg har barn må barna automatisk være tema nummer en, sier Christine Hamm.

Hun er professor i nordisk litteratur og kombinerer professorstilling med fire barn. Tre gutter på 16, 13 og 10 og en jente på 3. Hvordan får hun dette til, i en tid «alle» mener noe om hvordan man skal være mor?

Et kjapt søk på «mammablogg» gir 350 000 treff. «Mammapolitiet» får nærmere 7 000 treff. Det menes mye om hvordan barn skal oppdras, hvordan de skal gå kledd og hva de skal spise. Og det menes mye om hva som er en god mor. Spørsmålet er selvsagt om alt er like rosenrødt som det fremstilles som.

– Man opplever mye av det Toril Moi har kalt moderskapsmas, sier Christine Hamm tørt.

Må vise bilde av barna
Selv fikk Hamm sin eldste sønn mens hun tok doktorgrad. Da hun disputerte var hun gravid med nummer to, og nummer tre kom i postdok-perioden. Attpåklatten kom like før hun ble professor.

– I Norge er det mulig å være professor og ha fire barn. Når jeg er i Tyskland er det ingen som tror meg når jeg sier at jeg har så mange barn. Da må jeg vise bilde av dem, humrer tyske Hamm.

– Samtidig tar man jo et valg dersom man velger både barn og karriere. Man velger også bort noe, for eksempel et sosialt liv. Og jeg merker jo at jeg ikke er like oppdatert som en del av kollegene mine på hva som skjer på de kulturelle scenene i byen.

Men akademia er ikke alt, understreker Hamm. Hun er tydelig på at å være professor er en jobb, og sier hun arbeider mindre hjemme på kveldstid enn hun gjorde før.

– Akademia kan spise en opp. Jeg tror at jeg ikke hadde fungert like godt i jobben uten at jeg hadde hatt familie, og heller ikke fungert like godt i familien dersom jeg ikke hadde hatt jobb. Skulle jeg vært hjemme hele tiden, tror jeg jeg hadde blitt skikkelig sur.

Les også: Savner likestilling 
Les også: En effektiv professor

Gode naboer
Hamms ektemann har en fleksibel jobb. Det er hun takknemlig for. Hun sier at i par der den ene eller begge partene arbeider mye, må man bli enig om hva som er viktig.

– Jeg tror jeg trygt kan si at mitt hus ikke er det reineste på Askøy. Men jeg synes det er bra å lære ungene at de også må hjelpe til – vi bor i huset sammen. Så om lørdagene har vi en dugnad. Eldstemann gjør også litt ekstra, og får litt lommepenger for det.

Familien har ikke besteforeldre i nærheten og de har heller ikke hatt au pair. Men de har gode naboer som kan trø til.

Det har Kjersti Fløttum også. Professoren i fransk språkvitenskap har en voksen datter. Men da mor og datter flyttet til Bergen da datteren var fem, og far og ektemann skulle ukependle til Mandal, var ikke alt like greit.

– Noe av det som har betydd mest for meg, både privat og i jobbsammenheng, er gode nettverk. Det handler om å innse at man ikke kan eller skal gjøre alt alene, man trenger noen å støtte seg på, sier Fløttum.

Hun var dosent ved Høgskolen i Stavanger, og ble noen år seinere oppfordret til å søke den ledige professorstillingen ved UiB. fordi de ikke hadde noe nær familie i Stavanger hadde hun først bygd opp et godt nettverk der for den lille familien. I Bergen måtte hun gjøre det på nytt. Femåringen var på ingen måte glad for å flytte.

– Det første halvåret savnet jeg å ha foreldre eller tante eller onkel nær. Men i barnehagen ble datteren vår kjent med datteren til Stein Kuhnle (professor i statsvitenskap, journ.anm). Da ordnet det seg. Og da hun begynte på skolen, som første kull med seksåringer, begynte hun å snakke bergensk.

Å få gode naboer og venner var helt nødvendig, også fordi livet som professor betyr at man i perioder må reise. Far/ektemann var fortsatt ukependler. Da var det godt å vite at datteren kunne overnatte hos noen hun var trygg på. Senere ble Fløttum viserektor. Da var datteren tenåring.

– Jeg har aldri blitt møtt med negativitet hjemme fordi jeg har jobbet mye. Men mann og datter har sagt at de gjerne vil se meg. Jeg var den første viserektoren for internasjonale relasjoner, og jeg visste også før jeg takket ja at jeg ikke ville klare å legge faget mitt bort, sier Fløttum.

Datteren fylte 15, og var noen ganger med mor på reise. Men det ble med en periode i rektoratet.

– Disse tenårene er så viktige, om man ikke alltid er der fysisk må man likevel være nær. Å arbeide så mye som jeg gjorde gikk ikke lenger. Da vant faget, smiler Fløttum.

Les også: Kvinner vil, men slepp dei til?

Far gikk ned i stilling
Franskprofessoren legger vekt på hvor viktig det er med støtte fra ledelse når vanskelige logistikk-kabaler skal gå opp. Hun forteller også om hvordan hun som temmelig nytilsatt og gravid 37-åring ble tatt i mot i Stavanger. Selv ba hun nærmest om unnskyldning fordi hun hadde barn i magen. Sjefen sa følgende: «Flott! For da regner jeg med at vi kan ha deg værende her noen år».

Yngve Brynjulfsen skryter av UiBs personalpolitikk. Han er rådgiver ved Forskningsadministrativ avdeling. Konen er førsteamanuensis i sammenlignende politikk. De har to små jenter. De siste årene har Brynjulfsen jobbet litt redusert stilling. Ekteparet delte også foreldrepermisjonene ganske 50-50.

– Nå har jeg litt kortere dager, slik at vi kan være sammen alle fire om morgenen. Vi ønsker ikke at barna skal få inntrykk av at livet er en fabrikk, sier Brynjulfsen.

Han forteller at han brukte en stund på å bestemme seg for å så ned i stilling. Ikke fordi han er mann, men mest fordi han tenkte på forpliktelsene overfor arbeidsgiver.

– Men det har gått veldig fint, og det er aldri noen som har stilt spørsmål ved at jeg har gjort det. For oss hadde det vært vanskelig å tenke at det var konen min som skulle gå ned i stilling. Det er nok verre for vitenskapelige ansatte, som ikke har samme timeregnskap som oss administrativt ansatte, tror Brynjulfsen.

– Vi er nok like mange timer på kontoret hver dag. Men konen min arbeider mye på kveldstid og i helgene. Det gjør ikke jeg.

Parets triks? De bor nær både arbeidsplass og barnehage. I tillegg er de så heldige at de har friske besteforeldre som kan trå til i hektiske perioder eller når barnehagevirusene angriper.

Hva skjer etter postdok?
De siste tallene i UiBs likestillingsstatistikk er fra 2014. De viser at det er flest kvinnelige stipendiater, omtrent femti prosent kvinnelige postdoktorer – men så skjer det noe. Blant førsteamanuensene er seksti prosent menn, og blant professorene nærmere åtti prosent. Det er selvsagt variasjoner innenfor fakultet og institutt.

UiB har nå en egen mentorordning for å få flere kvinner kvalifisert for professorat. Nettopp mentorer har vært viktige for Hamm.

– Jeg var alenemor for de to yngste barna mine. Først i praksis, fordi faren deres er operasanger og reiste mye, og deretter tok forholdet slutt. Det som ble viktig for meg var andre kvinner. Jeg støttet meg blant annet på Unni Langås og Toril Moi. De fungerte som mentorer, forteller Hamm.

Disse kvinnene, som allerede var professorer, ga gode råd om hva Hamm burde bruke tiden sin på: Skrive vitenskapelige arbeider, og få dem publisert de stedene som betyr noe. Prioritere ned undervisning og konferanser.

– Var du bekymret for om du kom til å få jobb etter postdokperioden?

– Jeg var jo det. Men samtidig var det veldig frie dager som postdok. Jeg tenkte at så lenge jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, altså produserte artikler og bøker, så ville jeg komme i havn. Jeg arbeidet mye om kveldene etter at barna hadde lagt seg, sier Hamm, og legger humrende til at hun faktisk opplevde flere forpliktelser da hun fikk fast stilling.

– Kvinner må få ta valg. jeg synes det tidvis kan være mye syting og klaging over å være mor. Enslige kan også ha problemer, sier professor og firebarnsmor Christine Hamm. Foto: Hilde Kristin Strand
Professor Kjersti Fløttums ektemann har ukependlet i tjue år. Hun og datteren har derfor vært mye alene i Bergen. Godt nettverk, og evne til å strukturere dagene godt, er Fløttums tips. Foto: Hilde Kristin Strand
Rådgiver Yngve Brynjulfsen jobber 90 %, førsteamanuensiskona jobber mer. Paret er opptatt av å gi barnehagebarna en rolig start på dagen. Foto: Hilde Kristin Strand
Powered by Labrador CMS