– Da jeg vokste opp, var det ikke vanskelig å se at en kvinne var eldre. Det så man på måten hun kledte seg på, med hatt og strømper. Nå er det umulig å se alderen på en kvinne dersom man går bak henne på gaten.
Det sier Margery Vibe Skagen, som er førsteamanuensis i fransk litteratur og hovedarrangør av den store konferansen om aldring og alderdom som blir arrangert fredag og lørdag.
Avskyelig eller vis?
Det er forskergruppen vitenskap og litteratur som inviterer til konferanse. Selv om de fleste forskerne kommer fra humanistiske fag, gerontologi, psykologi og helsefag representert.
– Vi ønsker å belyse aldring fra ulike perspektiver, sier Skagen.
– De humanistiske disiplinene har en helt spesiell funksjon her, nemlig å gjennom tekst og bilder bringe frem aldring som individuell erfaring.
Det er fortellingen, narrativet på fagspråket, det handler om. Livsfortellingen. For hvordan kommer alderdom og aldring til uttrykk? Hvilke myter, metaforer, forestillinger og stereotyper er med på å forme de eldres selvbilde?
– Eldre mennesker kan ofte få problemer med identiteten. De mister taket på sitt tidligere selv og de kjenner seg heller ikke igjen i den rollen omgivelsene presser dem inn i, nemlig rollen som den gamle, sier Helle.
Forskergruppen vil etter hvert se på hvordan alderdom kommer til uttrykk i ulike kulturer. Men foreløpig er det ulike syn på alderdom i den vestlige kulturen som er i fokus.
– Litt forenklet har det fra antikken av har det vært to ulike måter å se alderdom på, og disse oppfatningene har variert gjennom tidene. Enten forherliger man den gamle, som «vismann” eller “seer”. Eller så blir alderdom og eldre mennesker fremstilt som noe unødvendig, unaturlig, til og med avskyelig, sier Skagen.
Hun viser til folkloristikken, der man finner gamle gåsemor og gamle hekser og trollkjerringer. De er stygge, men har samtid noe hemmelig ved seg.
– I Shakespeares stykke «Kong Lear», sier kongen: «Age is unnecessary». Her finner vi altså et negativt syn på alderdom, supplerer Helle.
Tolstoy beskriver alderdommen
Tittelen på konferansen er «AGEING: Histories, Mythologies, Taboos».
– Det er mye frykt og skam knyttet til å bli gammel, sier Skagen.
– Markedskreftene forteller oss at vi skal være evig unge.
Forskerne ønsker å løfte frem nyanserte, selvreflekterte narrativer om aldring, som en motvekt til det de karakteriserer som ensidige og forflatende forestillinger.
Helle skal fredag ha foredrag med utgangspunkt i Lev Tolstoy.
– I Russland fra om lag 1900 ser man utviklingen av en sterk ungdomskult; et fokus på fremtiden, det nye mennesket, homo novus, og den evige ungdommen. Den aldrende Tolstoy fremhever derimot alderdommens egenverdi i sitt sene forfatterskap. Han knytter det til filosofi, visdom og forberedelse til døden og hevder at et livsløp ikke er fullstendig uten den tredje alder. Men hans alderdomsnarrativ er også preget av angst og konflikter knyttet til å nærme seg slutten, sier Helle.
Er et langt liv et godt liv?
Helle viser også til Helen Smalls bok «The long life». Der stiller forfatteren spørsmål ved om et langt liv er et godt liv. Et langt liv har ikke alltid vært sett på som noe man ønsket seg, snarere som en unødvendig byrde.
– Nå ser man på å leve lenge som noe positivt. Men er det sikkert at det alltid vil være slik? Er det gode liv å leve til man blir 130 år? Legevitenskapen utvikler seg, og livet forlenges, men er det slik at man alltid vil ønske det, spør Helle.
Hun viser til dramaet «Saken Makropulos», skrevet av tsjekkiske Karel Čapeks i 1922, der heltinnen blir udødelig etter å ha fått en livseliksir.
– Det viser seg å bli fryktelig kjedelig etterhvert.
Skagen peker på at når det i økende grad blir mulighet til livsforlengelse, åpner dette for noen store etiske spørsmål. Hva er et leveverdig liv? Hvilke liv skal forlenges? Og hvilke skal avsluttes?
Når de evig unge blir gamle
Levealderen for både kvinner og menn øker. Men pensjonsalderen, selv om den nå blir foreslått hevet, er fast. Gruppen som nå er i ferd med å bli pensjonister, er de store etterkrigskullene.
– Mange i denne generasjonen har levd med en forestilling om at de aldri skulle bli gamle, med forestillinger om grenseløse muligheter og krav til selvrealisering. Med alderen snevres mulighetene inn, sier Skagen.
– Den ukritiske idealiseringen av ungdomstilstanden fører til at også de eldre vil leve som unge. Dette kolliderer ofte med aldringsprosessen som innebærer både tap, depresjon og sammenbrudd.
I samtidslitteraturen er det flere voksne barn som nå skriver om sine gamle foreldre. De skriver om både fysisk og psykisk forfall, og de beskriver foreldrenes død.
– I dagens nye samfunn, med nye medier, lever de unge veldig i øyeblikket. De er formet av en datakultur og et akselererende samfunn. Et alderdomsnarrativ blir slik sett en motvekt, et lengre og langsommere perspektiv, mener Skagen.
