Vann som maktmiddel

Publisert

Israels’ økonomiske og politiske struktur er basert på sentral
vannkontroll og effektiv vannutnyttelse. Vannet tar de fra Jordanvassdraget og grunnreservoarene på Vestbredden. Palestinerne sitter igjen med omlag 18 prosent, og flere landsbyer er uten vanntilførsel. Norge har gitt betydelige midler for å bedre situasjonen, men innsatsen har aldri vært underlagt en samlet strategisk vurdering.

– Den norske staten har investert flere hundre millioner kroner i
vannsektoren og innsatsen har spesielt vært rettet mot støtte til
forhandlinger, institusjonsutvikling og infrastruktur på palestinsk
side. At man etter Oslo-avtalen kom til å satse sterkt på dette
området, var imidlertid ikke et resultat av et bevisst strategisk
valg, men kom som en konsekvens av en rekke mer eller mindre
tilfeldigheter. Jeg mener man kan spørre seg om UD og UDs redskaper
har undervurdert vannproblematikkens kompleksitet. For ikke bare er
dette er stridspørsmål mellom to parter hvor motsetningene er
fundamentale og dype - kampen om vannet inkluderer også hele
regionen, med land som Libanon, Syria og Jordan, sier Kjersti
Gravelsæter Berg, som er konsulent på Senter for Midtøstenstudier.

Denne uken snakker hun om vannet som maktmiddel både på Senter for utviklingsstudier og på Bergen rådhus i forbindelse med FN-dagen
24.oktober. Foredraget er blant annet basert på en rapport hun skrev
sammen med professor Terje Tvedt for et par år siden om
utenrikspolitikk og vann i Midtøsten. Hun har også arbeidet med
problemstillinger knyttet til bistand i palestinske områder i
hovedfagsoppgaven sin.

Uttrykk for Israels maktarroganse

Den israelske staten fokuserte allerede fra starten av på økt
kontroll og mer effektiv utnyttelse av det vannet som renner gjennom
Israel. Den kunstige vannveien, kalt «the National Water Carrier»,
sto ferdig i 1964, og den var en hovedforutsetning for å få ørkenen
til «å blomstre».

– Fra israelsk side ble den gigantiske vannkanalen oppfattet som et
nasjonalt symbol for hva jødestaten kunne oppnå. Fra arabisk side ble
den oppfattet som et grelt uttrykk for Israels’ maktarroganse, fordi
de uten å ta nabolandene med seg på råd hadde satt i gang dette
prosjektet som reduserte vannmengde og vannkvalitet, for resten av
regionen, sier Berg.

Objektive tall om vannfordeling og vannbruk i området finnes knapt,
siden dette er tett knyttet til et politisk stridsspørsmål. Men i
følge artikkel 40 i interimavtalen mellom Israel og PLO i 1995,
bruker Israel 82 prosent av vannet, mens palestinerne får 18 prosent.
Israel tar vann fra den øvre Jordan-elven og Yarmouk, og fra
grunnreservoarer fra Vestbredden. Vann er faktisk den eneste
ressursen på Vestbredden som Israel er avhengig av. Men dette er en
knapp ressurs, og det har vært et konstant overforbruk i forhold til
naturlig tilgang på ferskvann. Vannkvaliteten blir dermed stadig
verre.

– Jødiske settlements på palestinsk område utgjør ca. 25 prosent av
forbruket på Vestbredden og er subsidiert av Israel. Blant
palestinerne er mange landsbyer uten vanntilførsel og det er vanlig
at kvinnene må gå langt for å hente vann i brønner. Verst er det på
Gaza, hvor det individuelle forbruket er langt under WHOs
anbefalinger. Vannet er også ofte svært forurenset og uegnet som
drikkevann, forteller Berg, som selv har hatt flere feltarbeid i områdene.


Unndratt offentlighet

Hovedformålet med bistanden til vannsektoren var å støtte opp om
fredsforhandlingene mellom Israel og Palestina. Intensjonen var at
palestinerne, gjennom bedre infrastruktur, skulle få økt vanntilgang,
tolke dette som en konsekvens av fredsforhandlingene, og dermed
støtte opp om Oslo-avtalen.

– Oslo I bekreftet etableringen av en palestinsk vannautoritet
(Palestine Water Authority), men de fikk ingen reell makt over
grunnvannet. Spørsmålet om palestinernes vannrettigheter ble utsatt
til sluttstatusforhandlingene og i «Joint Water Comittee», som skulle
ta seg av alle spørsmål knyttet til vann og kloakk, hadde Israel i praksis vetorett, og palestinernes kontroll på vannet forble svært begrenset. Også internt på palestinsk side er bildet komplisert. Sterke spenninger mellom grupper gjør det vanskelig å legge vannkontroll under en nasjonal lov, forklarer Berg.

Den største aktøren finansiert av Norge, var CESAR (Centre for
Environmental Studies and Resoursce Management). Dette er en slags
forskningsinstitusjon som arbeider med å løse miljøkonflikter,
driver forhandlingsstøtte og er en frivillig organisasjon (NGO).

CESAR har ikke bare vært UDs redskap i Midtøsten, de har også i
vært selvstendige aktører, samtidig som partene i Midtøsten har
oppfattet dem som offisielle norske representanter. Likevel ser det
ut som om verken politikerne eller det norske UD hadde noen formening om CESARs forskningsmessige og vannfaglige kompetanse. Det viktigste var at de hadde evne til å ta initiativ på rett tidspunkt til rett tid. Nesten all deres aktivitet er unndratt offentlighet, så det er vanskelig å si noe om hva de utrettet. Med dette som bakgrunn er det viktig å problematisere de ulike rollene CESAR har spilt. De har operert i grenselandet mellom forskning og diplomati, med ambisjoner om å spille en politisk rolle.Gjennom intervjuer jeg har foretatt med sentrale aktører i CESAR, i UD, i NORAD og det palestinske vannministeriet (PWA), kommer det frem at det er sprikende meninger om institusjonens kompetanse og CESAR-prosjektenes nytte, men vi kan ikke si noe sikkert, understreker Berg.


Krever detaljert kunnskap

Berg peker på at man imidlertid ikke kan se bort fra at Norges innsats
i vannsektoren ble etablert uten en samlet norsk idé bak, og at den
internasjonale vannbistanden til palestinerne har vært preget av
overlapping og dårlig koordinasjon. Fokus har hele tiden vært på at
bistanden skal ‘støtte opp om forhandlingene’ og skape støtte i
befolkningen. Dette kan både vurderes som et retorisk grep for å
etablere bistandsprosjekt, og som et ønske om å bruke bistand som et
politisk middel. I den palestinske konteksten preget av stadig
endrede politiske rammebetingelser, har dette vist seg å være svært
komplisert.

– Vannkonflikten mellom Israel og Palestina viser at vannspørsmål
sjelden eller aldri kan sees uavhengig av politiske forhold.
Bistandsarbeid til vannsektoren krever detaljert kunnskap om landenes
vannressurser. Og i denne sammenhengen er en viktig skillelinje at
palestinerne har vært opptatt av å oppnå større rettigheter til
grunnvannet på Vestbredden gjennom forhandlinger, mens Israel
utelukkende har godtatt å diskutere ytterligere vannressurser og
teknologiske utviklinger.

Powered by Labrador CMS