Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt har selv sittet tre år som prorektor og tre år som rektor ved UiB. Han var også leder for lovutvalget som utformet Universitetsloven av 1995, som dagens lov i stor grad bygger på.
Bernt er svært skeptisk til en ledelsesmodell med såkalt ”enhetlig ledelse”.
– Jeg er personlig sterkt bekymret for organisasjonsmodeller som trekker vitenskapelige tilsatte inn i administrasjonen. Jeg frykter at en rektor som også er administrativ leder vil ha store problemer med å holde fokuset til universitetet på faglig kvalitet i tilstrekkelig grad, sier Bernt.
– Ansvarspulverisering
Årsaken til dette er ifølge Bernt todelt; Hvis en vitenskapelig tilsatt blir sjef for et stort og komplekst administrativt apparat, vil han eller hun etter hvert bli en del av administrasjonen for å kunne utøve effektiv ledelse nedover i systemet. Dette vil normalt føre til en forskyvning i balansen mellom faglige og økonomisk-administrative hensyn, mener han.
– Universitetene er unike som organisasjonsform. Vårt suksesskriterium er ikke målt i budsjetter, men i faglig kvalitet. Vårt største problem er ikke faren for regnskapsmessig underskudd, men de uopprettelige konsekvensene av mangel på langsiktig tenkning når det gjelder å bevare og styrke fagmiljøene, sier Bernt.
Den andre motforestillingen er at han mener en slik modell sterkt undervurderer de kravene som stilles til den som skal gå inn i en slik lederrolle.
– Å være administrativ leder for en organisasjon av UiB-størrelse er ikke bare et spørsmål om å ville det gode, det fordrer høy administrasjonsfaglig kompetanse, sier Bernt.
Han mener at en rektor som også er universitetsdirektør, har valget mellom å investere mest av sin tid i administrative saker, eller å overlate større deler av det styringsansvaret til underordnede.
– I verste fall kan dette bety ukyndig lederskap, i beste fall ansvarspulverisering, mener Bernt.
Forslag krever lovendring
Flere institutt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MN) krever enhetlig ledelse ved UiB. De mener det er feil at rektor både er leder for organisasjonen, og for det organet som skal kontrollere universitetet, nemlig universitetsstyret.
I På Høyden i går gikk flere instituttledere ut og krevde enhetlig ledelse, der rektor er valgt og styret ledes av en ekstern styreleder.
Universitetsloven regulerer hvordan den interne styringen ved norske universiteter skal være. I § 9-3 står det ” Hvis rektor er valgt etter § 10-1, er rektor styrets leder. Hvis rektor er ansatt etter § 10-4, erstattes rektor av ett medlem valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling, og departementet utpeker ett av de eksterne medlemmene til å være styrets leder.”
– Forslaget fra MN-instituttene om en valgt rektor i direktørfunksjon vil kreve lovendring. En rektor som ikke er styrets leder kan man i dag bare ha dersom man tilsetter rektor, påpeker Bernt.
– ”Delt ledelse” er misvisende
Universitetet i Bergen har i dag såkalt delt ledelse. Her har rektor den fagligstrategiske ledelse og ansvar ved universitetet, mens universitetsdirektøren er øverste leder av den administrative virksomheten.
– Begrepet ”delt ledelse” er ganske misvisende, fordi det gir inntrykk av at rektor og universitetsdirektør er to likeverdige ledere. Slik er ikke lovens system. Rektor har det øverste ansvar for hele universitetet, og handler på vegne av styret når styret ikke er samlet, påpeker Bernt.
Rektor er en ”arbeidende styreleder” som er i løpende kontakt med direktøren, men som ikke har noe lederansvar nedover i systemet. Rektor har heller ikke noen instruksjonsmyndighet over direktøren når det gjelder de saksfremleggene denne utarbeider til styret, ifølge Bernt. Det prinsipielle skillet går mellom på den ene siden saksutrederansvar og iverksetting, og på den andre beslutningsmyndighet.
– Delingen av ansvar handler derfor ikke om hvem som har beslutningsmyndighet. Det er rektor i alle saker som han eller hun ønsker å ta ansvar for, så lenge ikke styret skal treffe avgjørelsen. Fordi alle beslutninger treffes etter fullmakt fra styret, vil rektor alltid være ansvarlig for å instruere direktøren om innholdet av en avgjørelse. Men så lenge slik instruks ikke er gitt, har direktøren vide fullmakter på sitt område, sier Bernt.
Eneveldige småkonger
I løpet av det neste halve året skal universitetet diskutere ledelsesstrukturer på alle tre nivåene. Bernt er åpen for at ledelsesform kan være ulik på ulike nivåer.
– Det er ikke sikkert vi skal ha samme type ledelsesform nedover i systemet som på toppen. På instituttene har vi tatt i bruk en modell med tilsatt leder, og det kan være riktig ut fra de stadig større krav som stilles til faglig ledelse her. Men det er viktig er at vi ikke gjør disse tilsatte lederne verken til kommissærer for sentralledelsen eller til eneveldige småkonger, mener Bernt.
Han mener det er viktig å beholde instituttstyret.
– Skal instituttledelsen bevare sin legitimitet og instituttene sin evne til å forsvare fagene, må vi opprettholde instituttstyret som øverste organ på grunnplanet. Instituttleder må ha vide fullmakter som daglig leder, men han eller hun må kunne instrueres av og stå til ansvar for instituttstyret, sier Bernt.
