Espen Gemlund merker seg at mange kolleger verken publiserer eller formidler forskningen sin. — Dette er sterkt beklagelig. Noen nøyer seg med bare å undervise, mens for andre bunner det trolig i latskap eller feighet, mener han.

Forsker vil slutte med forskningsformidling

Førsteamanuensis Espen Gamlund er lei av å skrive kronikker som aldri blir lest. Nå vil han slutte med formidling.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Det er et spørsmål om tid, sier Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen.

I et innlegg i Forskerforum bekjenner han at han ikke lenger vil prioritere å formidle forskningen sin.

«…Jeg har – etter en god del grubling – kommet frem til at jeg må velge bort formidling til fordel for å skrive fagartikler», skriver han.

– Hvis jeg skal bli god i faget mitt, må jeg jobbe hardt. Forskningsfronten i filosofi er i utlandet, og det er hard konkurranse om å få publisert i de mest ettertraktede tidsskriftene. For å få tiden til å strekke til må jeg nedprioritere noe, sier Gamlund til På Høyden.

Har du ikke fått opprykk til professor etter et langt arbeidsliv på et universitet, har du ikke gjort jobben din.

Etter ti år på universitetet har jeg aldri blitt oppmuntret til å formidle.

Espen Gamlund

– Uklare forventninger

En forskers plikt til å dele på kunnskapen sin er fundamentet for hele Universitets- og høgskoleloven.  I lovens § 1-1 står det svart på hvitt at «loven har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.»

– Oppriktig talt: I de alle fleste jobber finnes det elementer som oppleves som kjedelige eller meningsløse. Hvorfor kan du ikke bare gjøre jobben som ventes av deg?

– Det er uklart hva som egentlig forventes av meg når det kommer til formidling. Skal jeg for eksempel reise på dagstur til Sandefjord for å holde foredrag for Senioruniversitetet? Skal jeg delta i et radioprogram i NRK? Eller skal jeg skrive kronikker i aviser? Jeg gjør gjerne disse tingene, men er samtidig usikker på om det er verdt det.

Skriver for skuffen

Arbeid og fritid glir litt over i hverandre i forskeryrket, forteller han. Legger han sammen arbeid utført på kvelder, i helger og i ferier anslår han at arbeidsukene hans er mye lenger enn normalarbeidsuken.

Flere av kronikkene hans har aldri kommet på trykk.

– Å skrive en kronikk krever mye. Blir den ikke antatt, er skrivetiden bortkastet. Da har jeg kastet bort mye tid som jeg kunne brukt på å bli bedre i faget mitt eller å forberede undervisning.

– Hva må til for at du skulle oppleve at tiden brukt på formidling betalte seg? 

– Jeg vet ikke. Jeg tar pliktene på alle de tre frontene som en forsker skal levere på seriøst. Jeg liker å formidle. Og jeg skulle ønske jeg kunne drive med formidling uten at det gikk ut over andre deler av det vitenskapelige arbeidet mitt, sier han.

«Latskap eller feighet»

I kronikken peker Gamlund på at det er flere av hans forskerkollegaer som ikke tar plikten til å være aktive forskere, oppdaterte undervisere og framoverlente formidlere like seriøst. Og de slipper unna med det. 

«Dessverre er det en del av mine kollegaer som verken publiserer fagartikler eller driver allmennrettet formidling. Dette er sterkt beklagelig. Noen nøyer seg med bare å undervise, mens for andre bunner det trolig i latskap eller feighet.»

– Noen tar ikke plikten til å publisere eller formidle på alvor, sier Gamlund.

– Hva gjør de da?

– Jeg vet ikke. Men har du ikke fått opprykk til professor etter et langt arbeidsliv på et universitet, har du ikke gjort jobben din. Du skal forske, skrive og publisere.

De finnes på alle fakulteter: Førsteamanuensisene som har trivdes så godt med undervisningen at de har nedprioritert egen forskning. Og på den andre siden: De som betrakter undervisning som et onde som stjeler av deres egen forskningstid. 

Gamlund foreslår en mulig arbeidsdeling; der de som er flinke til å undervise, forske eller formidle får gjøre mer av det – og mindre av det de ikke så dyktige på.

– Kanskje ville universitetet som helhet levert på alle de tre områdene da? spør han.

Plikten til å dele kunnskap

«Samfunnet har krav på å vite hva vi forskere driver med. Forskningens legitimitet hviler tross alt på at forskere gir noe tilbake til samfunnet i form av formidling av den kunnskapen staten årlig investerer store pengebeløp i » skriver Gamlund i kronikken.

Det samme budskapet leverte daværende statsminister Jens Stoltenberg fra talerstolen i Egget da han sammen med kunnskapsminister Kristin Halvorsen la fram forskningsmeldingen i mars 2013. Her oppfordret han landets forskere til å legge litt mer lyst og glede i formidlingen.

– Jeg synes en del forskere bør påta seg det tredje oppdraget, altså formidling, med litt mer entusiasme. Det er viktig at de som kan mest deltar i den offentlige debatten, sa statsministeren til de frammøtte.

Forskningsmeldingen gjentar det samme budskapet: 

«Regjeringens overordnede mål er å få forskningsresultater og kunnskap anvendt så raskt som mulig i samfunnet», står det i forskningsmeldingen.

Formidlingspoeng? 

Men meldingen inneholdt ingen løfter om hvordan forskningsformidling skal vektes, anerkjennes eller belønnes. To nasjonale utvalg har vurdert om formidling skal omformes til tall. Med en felles omregningsfaktor kunne formidling få uttelling, slik undervisning og publisering får i dag. Ingen av utvalgene kom fram til en løsning.

Selv har han pleid å svare når mediene spør.

Etter Petter Northugs famøse promillekrasj, ble Gamlund oppringt av en VG-journalist som ville ha Gamlunds synspunkter på om skiløperen ville bli tilgitt av folket.

– Jeg brukte en halvtime til å forberede meg, en halvtime på intervjuet, og en halvtime på arbeidet med sitatsjekken. Selv om det spiser av tiden min synes jeg likevel vi forskere bør stille opp for mediene.

– Formidling gir fortsatt ikke publiseringspoeng. Det gir heller ikke store mengder anerkjennelse i fagmiljøet. Formidling premieres også lite av institusjonene selv. Dette er et problem, mener Gamlund. 

Ber universitetsledelsen ta grep

Med få unntak. Nylig fikk Frank Aarebrot 50 000 kroner av UiB for sin formidling av Norges historie på NRK. Årlig deles formidlingspriser ut på fakultetene. Men er det nok? 

– Etter ti år på universitetet har jeg aldri blitt oppmuntret til å formidle, sier Gamlund.

Han skulle ønske at Kommunikasjonsavdelingen, instituttledelsen eller universitetsledelsen tok et mer helhetlig grep om universitetets formidlingsplikt.

– Det hadde vært en fordel om det kom klarere incentiver fra institusjonen sentralt, sier Gamlund.

Han viser til de strategiske samarbeidene om formidling som har kommet i stand mellom UiB og andre institusjoner.

– Innsikt-samarbeidet mellom BT og UiB har vært veldig bra. Det samme har frokostmøtene på UiB og debattmøtene på Litteraturhuset vært. For all del - jeg stiller gjerne med å holde innlegg om temaer som er interessante for allmennheten, og jeg vil gjerne bidra når journalister ringer og ber om hjelp, sier Gamlund.

– Men jeg vil ikke på eget initiativ skrive flere kronikker som ikke kommer på trykk.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS