All makt til ANC - og litt til domstolene
Dette kan sies å være et hovedtrekk ved den politiske situasjonen i Sør-Afrika, og mange vil bli overrasket dersom det endres etter valget 14. april. Selv om stadig mer makt sentraliseres rundt president Mbeki, har forfatningsdomstolen gjentatte ganger vist at de spiller en betydelig politisk rolle i landet.
- I en politisk situasjon hvor regjeringspartiet, Den Afrikanske Nasjonalkongressen (ANC) støttes av omlag to tredjedeler av velgerne, er grunnloven, gjennom forfatningsdomstolen og domstolsapparatet forøvrig, et av få forhold som legger begrensninger på myndighetenes maktutøvelse, sier post.doc Siri Gloppen ved Institutt for sammenliknende politikk.
Gloppen er koordinator for et stort prosjekt som ser på forholdet mellom rett og politikk i nye demokratier, med særlig fokus på afrikanske og latinamerikanske land. I 2002 tok hun doktorgraden med en analyse av sørafrikansk demokrati og rettsstatsutvikling med vekt på forfatningsdomstolens rolle.Siden den gang har hun – i samarbeid med forskerkolleger på CMI og på juridisk fakultet i Bergen, opprettet et forskningsnettverk med blant annet sør-afrikanske forskere. Det nye prosjektet, som ser på domstolenes evne til å holde politiske myndigheter til ansvar og deres rolle i forhold til marginaliserte grupper og deres kamp for sosial endring, involverer flere statsvitere og jurister i Europa og USA, så vel som afrikanske og latinamerikanske land. Nylig fikk de 4,5 millioner i støtte fra Forskningsrådet, i tillegg til midler som er tildelt gjennom samarbeidsprogrammet mellom Norge og Sør-Afrika.
Stort sprik mellom grunnloven og folks oppfatning
Det er ti år siden det første frie valget i Sør-Afrika da ANC-leder Nelson Mandela dro i land en knusende seier med 62,6 prosent av stemmene. Overgangsgrunnloven som da trådte i kraft opprettet en ny forfatningsdomstol med utstrakt myndighet. I tillegg til at den skulle ivareta borgernes rettigheter og påse at myndighetene holder seg innenfor grunnlovens rammer, skulle den også sikre at den folkevalgte grunnlovsforsamlingen, som i løpet av to år skulle skrive en ny, ”permanent” grunnlov, holdt seg til de prinsippene som var forhandlet fram forut for valgene i 1994.
Det første forslaget som ble lagt frem i september -96 ble avvist fordi domstolen mente det ikke holdt mål blant annet når det gjaldt provinsregjeringenes oppgaver og fullmakter. - Kom tilbake når dette er rettet opp, var beskjeden den grunnlovgivende forsamlingen fikk.
- En forfatningsdomstol med mandat til å overprøve vedtak som en folkevalgt grunnlovsforsamling har fattet med det nødvendige to tredjedels flertall, er helt unikt, sier Siri Gloppen og peker på at dette bare var det første eksempelet på den politiske makten som denne domstolen har fått i det kontrastfylte landet.
Den nye grunnloven som Nelson Mandela undertegnet tre måneder etter det første forslaget ble forkastet, var en av verdens mest liberale. Samtidig som den garanterer like rettigheter til alle raser, er den også meget klar på for eksempel kvinners- og homofiles rettigheter. Mens den tidligere lovgivningen bare tillot at tusen kvinner tok abort hvert år, og da bare de som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og som kunne dø ved å gjennomføre svangerskap, fikk man nå en ny paragraf som truet med å gi ti års fengsel til den som hindrer en kvinne i å gjennomføre abort. Loven ble vedtatt på tross av sterke protester fra mange folkegrupper.
- Det er et stort sprik i mange saker mellom folks oppfatning og grunnloven og den rettslige praksisen. Mens store deler av det sørafrikanske samfunnet kan sies å være homofobt, har homofile gjennom dom for eksempel fått rett til å adoptere. Ser man på avgjørelsen i forhold dødsstraff var det, ikke minst på bakgrunn av den skyhøye kriminaliteten, mange som hadde ønsket seg den straffen, men dette spørsmålet ble overlatt til forfatningsdomstolen som vedtok at dette ville stride mot grunnloven, selv om ikke dødsstraff var omtalt.
Domstolene – en demokratiserende kraft
President Thabo Mbeki tok over etter Mandela i 1999 og nå stiller han til valg for en ny periode. På tross av at mange er skuffet over hva ANC har klart å utrette på ti år, er det ingen som forventer at ett av de andre partiene vil vinne valget. Presset på regjeringen for å få fart i den sosiale og økonomiske utjevningen er stort. En rapport fra 2000 viste at raseforskjellene er blitt mindre, men at de rike blir rikere og de fattige fattigere.
- På mange måter har den svarte flertallsbefolkningen fått bedre levevilkår i form av elektrisitet, vann og gratis helsetilbud, men samtidig har ANC satset mest på å få frem en svart middelklasse og de har ført en markeds- og vekstorientert politikk. Forvaltningsdomstolen har spilt en viss rolle også for å demme opp mot dette. Da en rettshjelpsorganisasjon gikk til domstolen for å få regjeringen til å forplikte seg til å bygge boliger til et lite lokalsamfunn som hadde mistet sine hjem, påla dommerne regjeringen å utarbeide en politikk for dem med mest desperate behov, fordi de mente dette manglet, forteller Gloppen og legger til at det nyeste eksemplet på forvaltningsdomstolens betydning gjelder aidsproblematikken.
- Mange var rasende da regjeringen i 2002 vedtok å la være å følge opp pilotprosjektet som sikret medisiner til aidssyke gravide kvinner, som kunne hindre at de overførte smitten til sine barn. Gjennom rettsapparatet mobiliserte pressgrupper og forskningsmiljøer, noe som gjorde at ANC tilslutt snudde - dog noe motvillig.
Gloppen mener at dette viser at domstolen kan være en slags demokratiserende kraft - en alternativ arena for å få frem saker som er viktige for grupper som ikke har mulighet til å få gjennomslag i det politiske rom. Men hun påpeker samtidig at det er klare begrensninger for hva domstolene kan gjøre - blir de for problematisk for myndighetene vil det være fristende for myndighetene å vingeklippe dem - eller endre grunnloven, som de jo med to tredjedels flertall faktisk legitimt kan gjøre.
- I en situasjon hvor parti-interne stridigheter stadig slås ned på av ANC-ledelsen, og med president Mbekis tendens til å ta avgjørelser på sitt kontor og binde ANCs representanter til å følge denne under avstemning i nasjonalforsamlingen, kan man hevde at den sør-afrikanske politikken er blitt mindre demokratisk. Samtidig er det jo velgernes demokratiske valg som ar gitt ANC deres dominerende posisjon - og som gjør at de ser ut til å stå uten utfordrere ved valget 14. april. Fraværet av en effektiv opposisjon er et problem for det sørafrikanske demokratiet, det er også spådd at valgdeltakelse vil bli svært lav, sier Gloppen.