Instituttleder Nils Erik Gilhus ved nye Klinisk institutt 1 og avdelingsingeniør Hanne Linda Nakkestad lar ikke omorganisering legge noen demper på stemningen. I bakgrunnen prøver postdoktor Tilo Eichler å løse gåten bak nevrologiske sykdommer som opptrer sammen med kreft. Foto: Dag Hellesund
– Det har stort sett vært en viss entusiasme rundt omorganiseringen. Det har ikke blitt en stor endring i enkeltpersoners hverdag, forteller Gilhus, som leder det nye Klinisk institutt 1.
Åtte institutt på MOF har blitt til fem: Institutt for biomedisin, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Institutt for klinisk odontologi, Klinisk institutt 1 og Klinisk institutt 2.
Målet er å samle ressursene, for å gjøre både utdanning og forskning bedre.
– Fakultet og institutt er tydelige på at både forskning og undervisning kan bli bedre. Vi føler vel at medisin i Bergen har gjort det bra på mye, selv om i alltid ønsker å gjøre det bedre. Og forskningen går på tvers av instituttene, sier Gilhus.
Må være stort
Men den omfattende infrastrukturen som trengs i medisinsk forskning i dag gjør det fordelaktig å ha en viss størrelse. Ved Klinisk institutt 1 er det rundt 130 årsverk, fordelt på 220 personer.
– Utviklingen av medisinsk forskning går mot bedre utnyttelse av tungt utstyr. Det er ingen god ide å sitte alene med kostbare maskiner, helseregistre eller gode ideer. Dét er driveren mot en større konsentrasjon, sier Gilhus.
Klinisk institutt 1 samler miljøer som driver med vevsundersøkelser og eksperimentell medisin av ulike typer, bildedannende analyser som PET og ultralyd, og helse- og pasientregistre. I tillegg har instituttet ansvar for dyreavdelingen, som er en viktig kjernefasilitet for forskningsmiljøet ved hele MOF.
Målrettet mot undervisning
Men selv om fokuset på forskning er sterkt, er instituttinndelingen en administrativ inndeling som særlig gjelder undervisningen.
– Vi bruker to markører for å måle kvaliteten på undervisningen vår: Studentevalueringer og eksamensresultat.
Ideelt sett ville Gilhus målt hvor gode studentene er i emnene flere år etterpå, men det har han ikke fått til – ennå.
– Jeg er en veldig ivrig tilhenger av å måle publikasjonsresultat, og er veldig for resultatmåling generelt, forteller instituttlederen.
Vil skape slagkraft på Vestlandet
På forskningssiden har instituttet nettopp fått et senter for fremragende forskning, som ser på markører for ulike krefttyper, og ved K.G. Jebsen-senter for MS-forskning prøver forskerne å bedre utsiktene til pasienter med multippel sklerose.
– Vi vet at den eneste måten å kurere sykdommer som kreft og Alzheimer på, er gjennom forskning, sier Gilhus om motivasjonen som ligger bak forskningsvirksomheten til instituttet.
De ansatte er spredd over hele Vestlandet, fra Førde i nord til Kristiansand i sør.
– Vi har mange stipendiater og professor II-stillinger i Stavanger. Det er et hovedmål for oss å ha slagkraft på Vestlandet, slik at vi får tyngde både nasjonalt og internasjonalt. Og Stavanger og Bergen bør definitivt stå sammen i de fleste spørsmål, mener han.
Skiller seg fra resten av UiB
MOF lever i tilnærmet symbiose med Helse Vest:
– Mange av aktivitetene våre foregår i hele helseforetaket. Haukeland er som en del av UiB, og det foregår forskningsaktivitet i hver eneste bygning, sier Gilhus.
Derfor kan fagmiljøet ofte kjenne seg like mye hjemme i helseforetaket som i resten av universitetsmiljøet:
– Vi er travle og effektive, og det er noe av styrken til medisin. Vi konsentrerer oss om å drive forskning og utdanning. Gode og profesjonelle administrative tjenester er veldig viktige, men også disse skal ha entydig siktemål: mer og bedre forskning og utdanning. Det er mange dilleting man kan engasjere seg i, og som ikke flytter verken forskning eller utdanning én millimeter fremover, sier Gilhus, med adresse til enkelte kollegaer på andre fakultet.
Vil ta ansvar for spesialistutdannelse
Fakultetet ønsker også å ta hånd om mer undervisning: Spesialistutdanningen for leger blir nå ivaretatt av Legeforeningen på oppdrag for Helsedirektoratet. Men dette vil Gilhus og kollegaene gjerne ta hånd om.
– Universitetene ønsker en større rolle i spesialistutdanningen. Mitt syn er at det burde være en avsluttende eksamen ved spesialistutdanningen, og at universitetene burde sikre at kvaliteten er god.
Endrer ikke hverdagen
De ansatte På Høyden har snakket med har hittil ikke merket store forandringer som følge av omorganiseringen.
På et av laboratoriene jobber postdoktor Tilo Eichler med å kartlegge proteiner som finnes i tilknytning til sykdommen paraneoplastisk cerebellar degenerasjon.
– Dette er en sykdom som oppstår når kroppen har kreft, forklarer Eichler.
Sykdommen er autoimmun, og det er altså kroppens eget forsvarssystem som angriper friske nerveceller, og gjør stor skade.
Sammen med avdelingsingeniør Hanne Linda Nakkestad er han så langt ganske fornøyd med omleggingen.
– Det har vært en myk overgang. De gjorde en god jobb på forhånd, og jeg tror administrasjonen blir mye mer effektiv, sier Eichler.
– Påvirker oss ikke
Stipendiatene Halvor Øygarden og Simone Reiter har inntil nylig vært studenter, uten å merke så mye til omorganiseringen.
– Vi er informert underveis, med kontinuerlige skriv, forteller Reiter.
– Det har ikke påvirket hverdagen vår noe særlig. Men vi er mest i kontakt med institutt og fakultet i begynnelsen av studiene. Det blir bra hvis omleggingen gjør det lettere for de som nettopp har kommet inn i systemet, og at noen får et litt klarere ansvar for å ta imot folk, mener Øygarden.