Mens vi venter på regjeringen

Om Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) kan realisere ambisjonen om å bli et universitet, er usikkert etter regjeringsskiftet. Men det var også usikkert før. For noen år siden var det kravet til antall doktorgradsprogrammer for å bli universitet som fikk oppmerksomheten, og etter hvert også kravet til volum på disse programmene.

Samtidig er det blitt klart at antall førstestillinger og særlig publiseringspoeng er utfordringer når det gjelder HiOAs ambisjon, og de lar seg ikke uten videre takle i nær framtid.

Spørsmålet er om aktuelle tiltak er effektive nok. Andel ansatte med førstestillingskompetanse og tid avsatt til forskning er vesentlige forskjeller mellom de fire gamle breddeuniversitetene og høyskolene, og avgjørende for publiseringsaktiviteten. Det hjelper lite å sette seg (urealistiske) mål som ikke lar seg innfri – år etter år – hvis ikke det settes i verk tiltak som har god effekt.

Resultatbasert tildeling av forskningstid og etablering av forskningsgrupper kan bidra noe, i hvert fall på lang sikt. Men kanskje bidrar det ikke nok til å berolige politikerne og NOKUT (Norsk organ for kvalitet i utdanningen) om at både kvalitet og kvantitet når det gjelder publisering ved HiOA, er bra nok til å bli universitet i løpet av få år. Snarlig innføring av forskningstermin, dvs mulighet for å søke om sammenhengende FOU-tid over lengre tid etter bestemte retningslinjer, kan derimot gi fortgang både på kort og lang sikt. 

Rekruttering av produktive forskere vil gi resultater på kort sikt, men ikke nødvendigvis permanent hvis ikke forskningstiden til den nytilsatte opprettholdes ved HiOA. Stipendiater er en viktig ressurs for å holde forskningsaktiviteten oppe. Stipendiater er derfor som regel både ettertraktet av forskerne og avgjørende for fagets utvikling.

For å sikre hvert doktorgradsprogram minst 15 stipendiater garanterer HiOA fem stipendiater til hvert program i en treårs-periode. Tallet 15 stammer fra kravene i Kunnskapsdepartementets forskrift om å knytte til seg og opprettholde 15 ph.d.-kandidater ved hvert program.

Satsingen skal sørge for at HiOA innen utgangen av 2015 vil tilfredsstille kravene til universitetsakkreditering, som nevnt i rektors blogginnlegg 7. desember 2012.

Ved å ta utgangspunkt i ansatte-listen per dags dato og fagmiljøene som utgjør hovedtyngden for de ulike doktorgradsprogrammene, eller DBH-statistikk for 2013 (i parentes), innebærer det en stipendiattildeling på 0,45 (0,56) stipendiater per førsteamanuensis/professor/forskere (hovedstilling) ved ph.d.- programmet i adferdsanalyse, 0,39 (0,39) ved profesjonsstudier, 0,33 (0,37) ved bibliotek- og informasjonsvitenskap, 0,13 (0,18) ved sosialt arbeid og sosialpolitikk, 0,08 (0,07) i utdanningsvitenskap for lærerutdanning og 0,06 (0,07) i helsevitenskap.

Ved denne fordelingen er det en større del av høyskolens forskere som ikke får ta del i denne type stimuleringstiltak enn ved en fordeling basert på andel forskere.

Ved neste korsvei kan det derfor være hensiktsmessig å analysere den overordnete situasjonen, dvs. se i sammenheng hvor mange stipendiater det er ved hvert ph.d.-program, og hva publiseringsaktiviteten er i de ulike miljøene.

Siden det i utgangspunktet var budsjettert med en kvote på fem til hvert program i tre år, kunne dessuten noen av de tildelte departement-stipendiatene for 2014, sju etter det jeg er kjent med, brukes allerede i år til en utjevning, f.eks. til Fakultet for teknologi, kunst og design (TKD) og Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), som kommer svakest ut.

Høgskolen har et klart behov for å øke publiseringsaktiviteten uansett hva regjeringen kommer fram til og bør i større grad rette innsatsen inn mot dette målet.