Holberg - toleransens filosof
- Ludvig Holberg hadde et mer realistisk bilde av menneskenes svakheter og opplysningens begrensninger enn Jürgen Habermas, mener Eivind Tjønneland.
Han er redaktør for antologien Den mangfoldige Holberg som lanseres på samme dag som den tyske filosofen Jürgen Habermas mottar Holbergprisen. Det er Aschehoug forlag som gir ut boken. Tidspunktet for lanseringen er ikke tilfeldig valgt. For nettopp Holberg kan være et
et alternativ til Habermas, hevder Tjønneland som er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen.
Tjønneland peker på at Habermas fikk sitt store gjennombrudd da han beskrev den borgerlige offentlighetens vekst og fall i Borgerlig offentlighet som kom i 1962. Her gjør Habermas det 18. århundre til et forbilde for opplyst kommunikasjon og offentlighet. Og i følge Tjønneland er Ludvig Holberg (1684-1754) uten sammenligning vår fremste representant for opplysningstiden og den borgerlige offentligheten som Habermas beskrev.
Forstokkede lærde
- Men der Habermas idealiserte kommunikasjonen til opplysningsborgerskapet, hadde Holberg et mer realistisk bilde av menneskenes svakheter og opplysningens begrensninger. Samtalene på kafeene var ofte uopplyste, som for eksempel i Den politiske Kandestøber og lærdheten kunne ha en fortokket og komisk karakter, som vi ser i Erasmus Montanus, sier nordisten. Han mener at Holberg på noen felt var mer vidtfavnende og tolerant enn Habermas.
- Der Habermas utelukkende konsentrerte seg om borgerskapets offentlighet, var Holberg også opptatt av kvinnenes frigjøring langt forut for sin tid, og i Jeppe på bjerget gjorde han en bonde til hovedperson i en karakterkomedie, hvilket var uhørt på hans tid, sier Tjønneland.
Holberg som opplysningstenker
Tjønneland sier videre at Holbergs hovedanliggende som opplysningstenker var å beskrive og kritisere skikk og bruk for å opplyse menneskene om forskjell på dyder og laster, og undersøke om menneskelig handling var basert på fornuft eller innbilning.
- I en tid med økende religiøs fanatisme og irrasjonalisme, står opplysningens idealer under press. Mye av mistilliten til opplysningen skyldes et ensidig bilde av opplysningen som troen på fremskritt og fornuft, hvilket Habermas bygget opp under i Borgerlig offentlighet. Holbergs mangfoldige virksomhet som opplysningsskribent står i en kontrast til dette. Selv om han er en talsmann for toleranse og fornuft, viser han spriket mellom ideal og virkelighet og en viss skepsis når det gjelder fornuftens plass i livet, hevder Tjønneland.
Holberg som hypokonder
I Den mangfoldige Holberg, som i hovedsak er finansiert av Bergen Universitetsfond, presenterer 20 norske og danske forskere en rekke nye perspektiver på Holberg, fra hans barndom og oppvekst i Bergen, og tiden som huslærer på Voss, forholdet til musikk, kvinner og ekteskap til Holbergs virksomhet som historiker, politisk utopist, naturrettstenker, filosof - og selvsagt komediediktningen.
Ti av bidragene i Den mangfoldige Holberg kommer fra UiB-forskere, deriblant professor i russisk, Jostein Børtnes og filosofiprofessor Nils Gilje. Forskerne Aslaug Nyrnes og Eiliv Vinje ved Høgskolen i Bergen har begge tatt doktorgrad på Ludvig Holbergs arbeid og virke. Nyrnes skriver om Holberg som bevisst retoriker, også en forskjell fra Habermas, som har argumentert for en borgerlig offentlighet der deltakerne ikke bruker retoriske virkemidler, mens redaktør Tjønneland selv bidrar med en artikkel om Holberg som hypokonder.
- Siktemålet med artikkelen er å rekonstruere en ny idehistorisk kontekst av Holbergs omtale av hypokondri, skriver han i artikkelen.
Hypokondri var i følge Tjønneland en vanlig lidelse blant de lærde i opplysningstiden. Holberg selv klaget over mange sykdommer og beskriver ofte sin helsetilstand. Han stilte for eksempel spørsmålet om hvordan sjelen påvirker legemet, og om hva det er som forhindrer opplysningsprosjektet. Professoren hevder at det er et viktig poeng for Ludvig Holberg å vise at fornuften har grenser - og at Holbergs tenkning rundt egen hypokondri kan si noe generelt om hans syn på opplysning.
Den komplekse opplysningstiden
- Fornuft er i følge Holberg ikke den eneste sjelsevne - og vi må derfor ta innover oss det komplekse ved opplysningstiden: Det vil si at man delvis var bundet av klassiske idealer og delvis av opplysningens begrensninger. Og hvis legemet ikke kan kontrolleres rasjonelt, så trues faktisk hele opplysningsprosjektet av sinnets avhengighet av legemet. Holberg fremhever at det er visse sykdommer som anfekter sinnet mer enn andre, særlig ille har hypokonderen det i denne henseende, sier Tjønneland.
Han påpeker at i mange av sine essays og komedier tar Holberg opp psykosomatisk problematikk. Forholdet mellom sykdom og moral blir et generelt problem som på forskjellig måte angir grensene for opplysningsprosjektet.
- Der opplysningen etterhvert svekker eller helt avskaffer de ytre politiske tyranner, oppstår i stedet andre tyranniske psykosomatiske plager. I det Jürgen Habermas kalte den borgerlige offentligheten, forsvinner ikke tyranniet, men det blir demokratisert, individualisert og privatisert, avslutter Eivind Tjønneland.