Prøysen og de «hugguskakke»

En så godt som fullsatt festsal ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) takket poet, forfatter, entertainer og Prøysen-kjenner Ove Røsbak (bildet under) med trampeklapp etter at han holdt salen i ånde i vel en time med å fortelle forsamlingen om den «ekte» Alf Prøysen.

— Det er ikke ofte jeg blir invitert til en høgskole. Det var det samme med Prøysen. Hele livet hadde han et agg til de lærde, eller «de hugguskakke» som han kaller akademikere og intellektuelle i romanen Trost i taklampa, fortalte Røsbak.

Prøysen hadde en drøm om å gå på Kunst- og håndtverkskolen. Han søkte stipend fra Ringsaker kommune, men fikk avslag to ganger. Prøysen ble aldri anerkjent blant sine egne. Først den dagen han døde, i 1970, fikk han Ringsaker kommunes kulturpris. 

Sjøllært professor

I 1969 var Prøysen for første gang invitert til Universitetet i Oslo, han rotet seg bort i gangene, og da han først fant fram presenterte han seg som «sjøllært professor i skillingsviser».

Høgskolen markerte Prøysenåret med en halv dags program og et helt nachspiel. Under seminardelen med Prøysenbiograf Røsbak var det ikke den koselige og «ufarlige» barnetime-onkelen, visesangeren og trubaduren Alf Prøysen vi ble kjent med. Røsbak la mest vekt på Prøysens tidligste år, oppveksten i Prøysenstua på Præstvegen i Ringsaker.

Det var sterke, såre, vare, triste men også humoristiske historier fra husmannssønnens barneår og ikke minst det nære forholdet til moren sin som ble fortalt. Og Røsbak sang sanger, leste dikt og mindre kjente tekster av Prøysen. 

Revolusjonære dikt

— I de tidligste årene skrev Prøysen skikkelig revolusjonære dikt, på linje med Rudolf Nilsen og allerede som femåring var han feminist uten å være klar over det sjøl, sa han.

— Alf Prøysen lærte å bruke hue av mor si, sa Røsbak. Julie Mathiasdatter gikk med hodetørkle, eller hiljab som han sa, men var ikke det minste undertrykt. Hun var formann i Arbeiderkvinneforeningen og noen ganger gikk hun også med hatt. 

Hun lærte sønnen sin Alf og lese når han var fem år, og da han begynte på skolen kjedet han seg grusomt. Prøysen var vant til å lese bøker og fortsettelsesromaner i ukeblader. Førsteklasssenens ABC var ikke noe for ham.

Klasseskiller

— Fortsatt den dag i dag, i 2014, er det lett å se de store klassekillene på Hedemarken, med herskapelige storgårder i kontrast til mindre småbruk og ordinære boliger. I Prøysens barndom, på 1920 og 1930-tallet var forskjellene enda større. Og Janteloven var tøff, fortalte Røsbakk og la til:

— Du skulle helst ikke skille deg ut og tro at du var no’. Og husmennene holdt også hverandre i sjakk. Prøysen, som etterhvert ble gjetergutt, griskokk og gardsarbeider beskriver dette i visa Griskokktrøsta:

«For vi skal villig glømme du er en grishusknøl, men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl!» Sangen skrev han mange år etter at han jobba som griskokk. Visa var med i den første sangboka han ga ut; Drengstuviser, som solgte i 140 00 eksemplarer. 

Glefs tilbake, sa mor

Røsbak fortalte at Prøysen skilte seg ut, han var «ansjliss» - ikke var han god i idrett, ikke kunne han «sæla en hest» og var ingen nevenyttig kar. Og for det fikk han gjennomgå. Derfor ville han helst sitte inne sammen med mor Julie og lese og tegne istedet for å være ute sammen med jevnaldrende. Men moren var klar i sine råd: 

— Hvis noen glefser etter deg så glefs tebars - du har kjeft du som dom, sa hun, ifølge Røsbak.

I følge Røsbak hadde Prøysen også i alle år komplekser for utseendet sitt. Sommeren han ble konfirmert var han gjetergutt til seters og fikk voldsom tannverk, men det tok flere uker før han kom seg ned til bygda og tannlege og da hadde det allerede gått for langt, en kraftig kjevebetennelse gjorde at han ble skeiv i ansiktet resten av livet.

Men godeste Prøysen prøvde likevel å ta brodden av det meste ved å være på offensiven selv. På et tidspunkt tok han faktisk permanent. Da sto han på scena på Bøndernes Hus med krøller og kom kritikerne i forkjøpet:

«Kjeften blir skakkere og skakkere og skakkere, krøllene blir slakkere og slakkere og slakkere». 

Storfræmen og debut

Men så, i 1929, fortalte Røsbak, kom det storfræmen til bygda - en ny handelsbetjent på Samvirkelaget på Rudshøgda, Knut Fjæstad. Jentene var over seg av begeistring for den kjekke mannen og gutta følte reviret sitt truet. Og ifølge Prøysen var han så pen og «hadde hår som vispet eggedosis». Fjæstad og Prøysen fant ut at de hadde en felles interesse i litteratuern.

De ble venner, og det var Fjæstad som bidro til at Prøysen debuterte med dikt i bladet Til Norges Kooperative Landsforening der Fjæstad jobbet, Kooperatøren, og etterhvert hos redaktør Nils Johan Ruud i Arbeidermagasinet, som skiftet navn til Magasinet for alle. Fjæstad og Prøysen brevvekslet i mange år.

— I brevsamlingen, som er klausulbelagt av Fjæstadfamilien, skjønte jeg at det var noe mer enn kameratskap mellom de to, sa Røsbak. Han fortalte at Prøysen i 1939, etter at Fjæstad og han hadde vært venner i 10 år, skrev brev til Fjæstad der han sier at han kunne tenke seg å skrive en bok om homofili. 

En helvetes homofilidebatt

— Jeg har lyst til å skrive en bok om de homoseksuelle. For det å være homoseksuell er ikke en forbrytelse, det er en sykdom, skrev den da 25 år gamle husmannsgutten og griskokken fra Rudshøgda, midt i en tid med forfølgelse både av jøder og homofile. For 10 år siden, i 2004 - og 34 år etter Prøysens død, skrev Ove Røsbak en biografi om Alf Prøysen der det kommer fram at han også var tiltrukket av menn, eller var bifil.  

Les også: Røsbaks kronikk om Prøysens tiltrekning til menn

— Og det brøt ut en helvetes debatt. Jeg fikk en anonym drapstrussel også, den var riktignok fra Løten, men lell da, gutt, sa Røsbak til de mange frammøtte.

Hele sommeren 2004 pågikk debatten og angrepene på Røsbak fordi han svertet Prøysens minne på denne måte. Ifølge flere aviser har ikke Ove Røsbak hatt noen seriøse oppdrag som Prøysenkjenner siden den gang. Røsbak ble etterhvert tiet ihjel.

Den opphetede debatten stilnet ikke før den kjente forkjemperen for homofiles rettigheter, Karen Christine (Kim) Friele, utpå sommeren 2004 ringte Dagbladets Knut Olav Åmås og fortalte om sin samtale med Alf Prøysen i 1967. 

Betrodde seg til Kim Friele

Prøysen betrodde seg til Friele, om hvordan han var tiltrukket også av menn. Samtalen mellom de to fant sted på kafeen på Vestbanen i september 1967, bare tre år før Prøysen døde. 

— Her forteller han til Friele om sin kjærlighet for menn, hvordan han er ulykkelig rådvill og fortvilt. Han kunne ikke leve som et helt menneske - på grunn av nødvendigheten med å holde følelsen helt for seg selv, sa Røsbak.

Den langt yngre og kloke Friele frarådet han fra å stå fram:

— Å stå fram vil være en sosial katastrofe. Å være åpen homo er ikke noe kall, sa Friele ifølge Røsbak.

Les også: Kim Frieles samtale med Dagbladet om Prøysen 

Ingen skal trampe på grava

Røsbak har i år gitt ut en oppdatert biografi om Prøysen der han har tatt med historien om dikterens legning. Flere av de som kaller seg Prøysens venner har også bekreftet at de kjente til dette, men enten fornektet de eller avslo det som uviktig i 2004. To av dem er Alf Cranner og Ole Paus. 

Prøysen skrev visa, som ifølge Røsbak er hans mesterverk, Visa om løgna, etter samtaler med sin venn Alf Cranner om bifili og homofili. 

Hør også: Visa om løgna

Ifølge Dagbladet skulle Prøysen mot slutten av den tre timer lange samtalen med Kim Frieles tatt hendene hennes i sine og sagt: 

— Hvor mange år skal det ta før kjærlighet mellom menn blir akseptert? Jeg håper dere klarer å gjøre noe. Når den tid kommer, og jeg er borte, og jeg ikke har gjort det jeg skulle ha gjort, og du har gjort det du kan gjøre, så håper jeg at ingen kommer og tramper på grava mi. Hvis det skjer, så fortell om meg. Da er tida inne.

Initiativtakerne til Prøysenmarkeringen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), var blant andre  Liv Anna Hagen (t.v. bildet over) og Siri Haukenes fra Barnehagelærerutdanningen og Kari Flock (t.v. bildet under) og Nina Engesnes.

Video om hva dagens studenter forbinder med Alf Prøysen, ser du under her: