En haltende kunnskapspolitikk?
Torunn Lauvdal (tidl. rektor UiA), etterlyser vilje til regional satsing på kunnskap, og skriver at myndighetene over lang tid har lagt ensidig vekt på elite-siden. Kan det handle om at denne satsing på gir mer prestisje og glans, spør Lauvdal.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Statsminister Erna Solberg ble i februar i år intervjuet på Dagsrevyen om krisen i oljebransjen. Hun sa bl.a.: «Den viktigste verdien vi har i Norge er folk, kunnskapen og kompetansen», «Det dreier seg om å stimulere til innovasjon og nyskaping», og: «Vi har mange gode næringer vi kan utvikle mer, men de må snu seg mot nye markeder og derfor er vi så opptatt av forskning og utvikling». Slik argumenterer ledere verden over. Vekten på å utvikle talentene i befolkningen, kunnskap som kapital, og vekten på forskning og utvikling som bidrag til innovasjon står sentralt. Hvorfor?
Det dominerende bakteppet for kunnskapspolitikken de siste tiårene har uten tvil vært vekten på kunnskapsøkonomien. Det handler om en økonomi preget av kunnskapsintensive aktiviteter som har bidratt til en akselererende teknologisk og næringsmessig utvikling, og der intellektuelle bidrag ofte blir viktigere enn fysisk input eller naturressurser. Som Stjernø-utvalget uttrykte det i 2008: Særlig i de rike industrilandene, som ikke kan konkurrere på lave kostnader, legges det stor vekt på å sikre et høyt kunnskapsnivå og utvikle bedre løsninger på alle samfunnsområder. Dette har medført større forventninger til universiteter og høgskoler. Forskere beskriver et internasjonalt fenomen, en konvergens mellom utdannings-/forskningspolitikk og økonomisk politikk. Det betyr selvfølgelig ikke at vekten på kulturelle og sosiale sider ved utdanning og forskning er borte. Men det økonomiske perspektivet har tatt plass i forgrunnen. Det har utkrystallisert seg to hovedfokus:
Det ene har vært på grunn- og anvendt forskning på høyt nivå, vektlegging av verdensledende forskning som bidrag til nyvinning og de store innovasjonene. Her kommer forskningen først, og senere, når resultatene foreligger og formidles, kommer anvendelsen.
Det andre har handlet om økonomisk utvikling i regioner, med fokus på regionale innovasjonssystemer, basert på samarbeid mellom forskningsmiljøer og industriklynger. Forskningen utføres ofte av universitet og bedrift i samarbeid.
Det handler ikke om enten- eller. Begge er sentrale i en moderne kunnskapspolitikk. Amerikanske universiteter, som mitt nåværende vertsuniversitet, UC Berkeley, har et sterkt fokus på begge tilnærmingene. UCB er et av verdens høyest rankede universiteter, har dyrket forsknings- og utdanningskvalitet, men har også sett samarbeid med samfunn og næringsliv som en naturlig del av sitt virke. Berkeley-forskeren John A. Douglass sier f.eks. om det å kalle samhandling med omverdenen for «third mission»: «This was never a third mission of universities in the United States, but part of their core purpose».
Kunnskapsdepartementets ledelse har, gjennom flere regjeringer, lagt stor vekt på elite-siden i kunnskapspolitikken. Den siden er viktig, men det er uheldig hvis det blir en ensidig vektlegging.
Etter at det var åpnet for mulighetene for akkreditering av nye universiteter, kunne man tenke seg følgende scenario: «Nå kan vi etablere spennende nye institusjoner som kan fylle en annen rolle enn de klassiske universitetene». Men dessverre: Ingen visjoner. Utvikle dere på egne premisser er mantraet de nye universitetene har blitt møtt med.
Kan det handle om at satsing på elitemiljøer gir mer prestisje og glans?
Torunn Lauvdal
Universitet i Agder (UiA) har ønsket å fylle den regionale universitetsrollen. Man ønsker å være et nav i regionens utvikling og innovasjon. Ledelsen i Forskningsrådet har sett behovet for en slik universitetsrolle, og støttet den. Men Kunnskapsdepartementet har mer tatt «Neinsager»-rollen. Et eksempel: UiA og Universitet i Stavanger (UiS) gir bachelorstudier i rettsvitenskap. UiA ligger i en landsdel preget av globale bedrifter og internasjonal samhandling. Vi ønsket derfor å gi et mastertilbud i internasjonal rett. Der Neinsager sa nein. Man har vedtatt en forskrift om at utdanning i rettsvitenskap på høyere nivå kun skal gis ved Universitet i Oslo (UiO), Universitet i Bergen (UiB) og UiT - Norges arktiske universitet. Så: Ingen nyskapning!
Stjernø-utvalget diskuterte utdanningsinstitusjonenes rolle i regionen og bemerket: «Typisk for mye av det regionale mobiliseringsarbeidet er at eierdepartementet til universitetene og høyskolene, det nåværende Kunnskapsdepartementet, har vært relativt lite engasjert». Hvorfor departementet har vært så lite interessert i denne viktige delen av kunnskapspolitikken, er vanskelig å skjønne. Kan det handle om at satsing på elitemiljøer gir mer prestisje og glans?
Skal vi hevde oss, må hele sektoren heve ambisjonene betydelig, på alle nivå. Og da trenger man en visjonær politisk ledelse som ikke ensidig er opptatt av elitemiljøer. Det handler om den mest avanserte grunnforskningen og den mest relevante anvendte forskningen. Vi må høyne ambisjonene på institusjonsnivå, men også på individnivå. Det må skapes en kultur for eksellens, uansett område og nivå man virker på. John A. Douglass snakker om det han kaller «civil servant mentality» i universiteter, at vitenskapelig ansatte har vært mer opptatt av nivå og ansiennitet enn prestasjon, kvalitet og betydning. Berkeleys legendariske rektor Clark Kerr sa at «nothing wilths like laurels that have been rested on». I stedet for å hvile på laurbærene må det kontinuerlig siktes mot høyere mål. Her vil nok internasjonaliseringen og konkurransen, spesielt på den europeiske arenaen, sammen med økt åpenhet og transparens i institusjonene, bidra.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!