Mollusker og marginalia

Bløddyrene (Mollusca) eller Skalbærende (Conchiferæ), tegnet af Johan Schnelle, deels efter Naturen og deels efter Tegninger. 1864 er det fulle og hele navnet på vidunderet, som det for øvrig er en fornærmelse å kalle for en «skissebok». Boka er mer som et fullblods og fargesprakende plansjeverk, med hundrevis av detaljerte illustrasjoner av bløtdyr (mollusker), fremstilt med blyant, tusj, tempera og akvarellmaling, fullført ett år før Schnelle døde.

Mollusk-boka ble, sammen med en skissebok og et annotert eksemplar av en Michael Sars-bok, trolig avlevert til Bergens Museums Bibliotek en gang tidlig på 1900-tallet. Men opphavsmannen selv, Johan Joachim Schnelle (1803-1865), fulgte det med fint lite opplysninger om. Derfor først, en omvei via litt snirklete slektsforskning og et eventyr av et brev.

Familieforviklinger

Slekten Schnelle har sitt opphav i Hannover i Tyskland, der ifølge sparsommelige og uklare kilder en Superintendent Schnelle er første ledd i familierekken. Superintendenten og hans kone (f. Cappe) fikk 11 barn før begge døde, og de yngste barna ble adoptert bort, deriblant yngstesønnen Gerhard (ca. 1770-1846), som havnet hos onkelen Gerhard Joachim Cappe (1733-1802) og hans bergenske kone, Elisabeth Svane. Gerhard Joachim kom til Bergen ca. 1750 som dreng i Svensgården på Bryggen, og avanserte til handelsforvalter, stueeier og skipsreder i bryggegårdene Leppen og Solegården. Ekteparet Cappe hadde adoptert flere barn i tillegg til Gerhard Joachim, bl.a. Anna Maria Svane (f. 1775), og de to adoptivsøsknene gikk like godt hen og giftet seg, ca. 1795.

I folketellingen i 1801 finner vi det unge ekteparet Schnelle bosatt i samme hus som sine adoptivforeldre, sammen med sine fem små barn og totalt sytten «tjenestefolk». Den unge Gerhard fulgte i fotsporene til sin adoptivfar, og avanserte etter hvert til handelsforvalter, kompanjong - og etter adoptivfarens død i 1802 - eier av handelshuset Cappe.

Vår mann – Johan Joachim Schnelle – ble født 4. mai 1803, som det femte barnet til Gerhard Joachim og Anna Maria, men etter det er kildene våre stort sett tause om den vordende mollusk-kunstner, helt til navnet hans dukker opp i et brev fra Tbilisi i Georgia 25 år senere.

Brevet fra Tbilisi

Ved Spesialsamlingen er det bevart en mappe med maskinskrevne avskrifter av brev og slektslister angående familien Schnelle. I en av slektslistene får handelsmannen Gerhard Schnelle sitt pass påskrevet, kort og lakonisk: «Ved Cappes død overtog (han) delen allene, gjorde senere Falitt og reiste med sin yngste søn Adolph til Tiflis (Tbilisi) i Georgien». I virkeligheten rømte han nok fra Bergen og fra landet og fra kreditorene i Harmens-familien, en gang i midten av 1820-årene, etter å ha gått dundrende konkurs med sitt nedarvede handelshus. Hvorfor og hvordan han og sønnen endte opp i Georgia er foreløpig en gåte.

Sommeren 1828 skriver Gerhard et langt og eventyrlig brev fra Tbilisi, stilet til de fire eldste barna sine. Brevet er i seg selv verdt en egen artikkel, men kjernen i den ti sider lange teksten er alle «gjenvordighedene» Gerhard og Adolph (f. 1807) har opplevd i det fjerne Kaukasus. En av mange ambisiøse planer Gerhard hadde var å komme seg til Moskva, der Adolph skulle studere medisin på universitetet.

Men så langt kom de aldri. Hovedgrunnen var, ifølge Gerhard, alle krigene blant «de mange Rebelske og Røverske Folkeslag der boe omkring i de Kaukaske Bjerge». Selv ble Gerhard overfalt og ranet av «Røverske Tartarer, der begyndte at Rebellere. Disse borttoge med Magt alle de Sølvpenge, som jeg hafde hos mig». Og slik fortsetter det, «gjenvordigheder», ulykker og uhell står i kø for de to stakkars bergensere, og Gerhard mister på ymse vis de fleste av sine penger og eiendeler, blant annet sjeldne gamle bøker og manuskripter, mynter og antikviteter, og omfattende naturvitenskapelige samlinger.

Gerhards selvbilde var uten tvil velutviklet, ikke minst er dette tydelig når han omtaler sine tapte medisinske, historiske og geografiske avhandlinger, som «ikke ville været uden al Interesse og Nytte for den lærde Verden». Gerhard har «afhandlet» både Lepra og pest, bendelorm og vaksinasjoner, og om «maaden hvorpaa de Persiske Fruentimmer føder Deres Børn staaende eller siddende på huk».

Tilværelsen i Tbilisi endte til slutt tragisk, Adolph ble syk og døde, og Gerhard kom seg på ukjent vis hjemover, via Tyskland. I desember 1831 er han i Bremen, der han får vite at alle hans tre kreditorer i Harmens-familien er døde, og at han noenlunde trygt kan reise hjem til Bergen. Tre år senere er han tilbake i arbeid med handelen på Bryggen, i Holmedalsgården. Og i 1835 blir den «sprogkyndige» Gerhard Schnelle, som hadde vært «chef for handelshuset Cappe og Schnelle, og nu levet i likefrem mangel», takket være gamle og gode venner innstilt til jobben som notarius publicus i Bergen.

I brevet fra Tbilisi spør Gerhard etter sin sønn, Johan Joachim: «Har ingen af Eder faaet Brev fra Johan Joachim? Om han tager sig noget godt for og hvor det gaaer Ham? Elisa skrev mig at han var i Stockholm – men hvad han bestiller var hende ubekjendt. Gid han maatte bli bra, duelig, ordentlig og driftig».

Johan Joachim Schnelle

Om Johan Joachim oppfylte farens fromme ønsker vet vi dessverre lite om. Men det vi vet er at den bortkomne sønn var tilbake i Bergen i mai 1830, da han giftet seg med Fredrikke Lexau (1803-1866). Og i juni samme år tok Johan Joachim Schnelle borgerskap i Bergen som kjøpmann, et erverv han hadde frem til desember 1857, da han sa opp borgerskapet. På et eller annet tidspunkt har han også overtatt administrasjonen av renovasjonen i 12 av rodene i Bergen, et arbeid han hadde frem til han døde i 1865.

Sønnen, Otto Ludolph, født 1831, overtok renovasjonsoppdraget etter faren. Otto Ludolph var, i likhet med sin eventyrlige bestefar, selv en mangslungen personlighet. Han tok borgerskap som bokbinder i oktober 1861, men sa opp dette allerede i august tre år senere. Han drev fotografforretning i Bergen fra 1865 til 1869, og jobbet ellers som bokhandler, galanterihandler, med handel av tapeter, sigarer og paraplyer, i tillegg til altså å administrere nattmenn og renovasjon i Bergen.

Mollusker og marginalia

Johan Joachim Schnelle hadde, å dømme av de tre bevarte bøkene ved Spesialsamlingen, en høyt utviklet kunnskap om mollusker og marin zoologi, og likeså høyt utviklede ferdigheter i tegning og maling. Praktverket om «Bløddyr (Mollusca)» må han ha brukt flere år av sitt liv for å fullføre, med sine naturtro og omhyggelig detaljerte håndkolorerte illustrasjoner. Det er også bevart en skissebok i A6-format, der innholdet er en blanding av avskrifter fra zoologiske hovedverk og Schnelles tusj- og blyanttegninger. De 379 sidene i skisseboka gir et godt inntrykk av kunnskapsnivået til Schnelle, hva han hadde lest og tilegnet seg av publiserte verk om marin zoologi, og samtidig synliggjør skisseboka, med tilnærmet mikroskopisk presisjon, at tegneferdighetene hans var på et skyhøyt nivå.

Skisseboka innledes med illustrert avskrift fra en av publikasjonene til marinbiologen og zoologen Michael Sars, og i den tredje bevarte boka etter Schnelle fortsetter han i en visuell dialog med skriftene til Sars. I Schnelles eksemplar av boka «Beskrivelser og Iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i Havet ved den Bergenske Kyst Dyr», publisert av Michael Sars i 1835, akkompagnerer og kompletterer Schnelle teksten til Sars med marginalia – margillustrasjoner, kommentarer, drodlerier, blekkflekker og så videre. Schnelle har tydeligvis hatt som mål å gjennomillustrere det som er et av hovedverkene til Sars; i tillegg til å sette andre spor – bokspor – etter seg i det velbrukte eksemplaret.

Oppdagelsen av slike bokspor og marginalia, og gjenoppdagelsen av mesterverket om molluskene, er altså grunnen til at selv den mest blaserte arkivar opplever øyeblikk av pur lykke og fascinasjon, samt lettelse og glede over at slike kulturhistoriske skatter faktisk er bevart og sikret for fremtiden. Og ikke nok med det. Godt gjemt bakerst i mollusk-boka har Schnelle etterlatt seg to 155 år gamle pressede og usedvanlig godt preserverte lønneblad, like fargesprakende som molluskene, som en siste hilsen til fremtidige arkivarer og lesere.