Karakterdrap med politiske konsekvenser

Hva har Michael Jackson i Khrono å gjøre? Ganske mye. Den ferske dokumentaren «Leaving Neverland. Michael Jackson and me» vil sette dagsorden framover på flere måter. Den berører selvfølgelig #meeto. Den har presseetiske dilemmaer innebygd som er særdeles vanskelige å navigere seg gjennom. Og den vil sette i gang en fornyet opprivende diskusjon i svarte miljøer i dagens USA – om svartes selvforståelse. Michael Jackson er med andre ord relevant. På tross av at han selv sikkert skulle ønsket at grunnlaget for relevansen var et ganske annet.

Vi har i grunnen visst det i flere tiår, at Jackson er anklaget for å utnytte barn seksuelt. Allerede på begynnelsen av nitti-tallet ble han anklaget for å ha utnyttet en 13-åring. Siden da har tilsvarende anklager blitt fremmet av andre, faktisk av ganske mange andre. Og de var alle unge gutter da de kjente Jackson og tilbragte mye tid sammen med ham.

Det er heller ikke noe nytt at filmskapere har gått tett på Jackson i disse spørsmålene. Særlig vekket Martin Bashirs «Living with Michael Jackson» (2003) oppsikt. Bashir fulgte Jackson over åtte måneder og intervjuet ham blant annet om at han hadde barn på overnattingsbesøk og at de sov i samme seng som han selv. Jackson nektet dengang - og senere - for at noe upassende hadde funnet sted.

Denne gangen er det likevel noe som er annerledes. Dels er Michael Jackson død (han døde 25. juni 2009). Dels har vi vært gjennom et historisk vannskille manifestert i #metoo-bevegelsen. Selv om denne tok utgangspunkt i uønskede seksuelle tilnærmelser og maktbruk overfor kvinner, har den også åpnet for en tydeligere oppmerksomhet mot det uønskede i seg selv.

Det som også er annerledes denne gangen er at to menn som tilbrakte mye tid sammen med Jackson da de var barn har fremmet samstemte anklager. Wade Robson og James Sadechuck ble begge venner med Michael Jackson i en fase av livet da vi må anta at det er forholdsvis uvanlig å ha nære voksenvenner. Robson var fem og Safechuck var åtte. Dette er utgangspunktet for regissør Dan Reeds «Leaving Neverland. Michael Jackson and Me».

Den fire timer lange filmen, som er delt i to deler, ble først vist på Sundance-festivalen i USA i januar. Den offisielle premieren for et større publikum skjedde da HBO presenterte den i USA 3. mars og 4. mars, og deretter har den britisk og norsk premiere i de kommende dagene (NRK 10. mars). Dokumentaren har fått stor oppmerksomhet, av relativt ulike grunner. La oss først se på om den er en god film. Så kan vi komme inn på dens politiske og mediale betydning etter det.

Filmen etablerer innledningsvis et bilde av Robson gjennom å fortelle fra hans oppvekst. Vi møter familien. De forteller om den danseglade gutten som var oppslukt av sitt idol. Han vant en dansekonkurranse der premien var å få treffe Jackson. Robson vant selv om han var så ung at han egentlig ikke kunne delta. Dette er punktet da både hans og familiens liv endret seg for alltid. Etter hvert utviklet det seg til en tett relasjon der både Robson og hans familie ble med på turneer rundt i verden. Som ti-åring danset Robson fast på Jacksons show. Safechucks historie likner.

Filmatisk velger Reed en ganske neddempet stil. Det kler temaet og bidrar til at vi tar det vi ser og hører på alvor. Dette filmatiske grepet styrker med andre ord fortellingen. Vi presenteres først og fremst for de to hovedpersonene og deres mødre. Vi møter disse fire så og si ansikt til ansikt gjennom fire samfulle timer. En stor del av billedmaterialet i denne delen er opptak og stillbilder fra de årene som omtales – delvis private bilder. Vi er også på besøk på Neverland, Jacksons ranch og private fornøyelsespark.

I formen er det rimelig å si at denne filmen er en dokumentar. Men ikke i innhold. Til det er den for ensidig. Den har mer karakter av å være den ene partens framstilling av den andre. Og det er utfordrende når den andre er død, og ikke kan forsvare seg. Slik sett er filmen problematisk.

På sine amerikanske hjemmesider skriver HBO: «This film explores the experiences of two boys who were befriended by Jackson». Det gjør filmen ikke. Ifølge min ordbok kan «explore» oversettes med både undersøke og granske. Med andre ord verb som passer godt inn i en dokumentarfilmskapers vokabular og verktøykasse. Det skulle bety at også kritiske blikk på fortellingene burde vært inkludert. «Leaving Neverland. Michael Jackson and Me» er noe helt annet. Den er Robsons og Safechucks framstillinger i ettertid. Den er partisk.

Men dette valget kan også vurderes som høyst betimelig. Det narrativet som fortelles fram i filmen virker troverdig. Vi blir grepet av den svært grundige fortellingen, som strekker seg over to tiår. Vi finner også en del av forklaringen på at overgrepene ser ut til å ha funnet sted. Særlig interessant er det de to guttenes mødre forteller. Som at de i begynnelsen av vennskapet med Jackson ikke tillot sønnene å sove i hans seng, men at de etter hvert lot det skje. De hadde selv på et vis blitt en del av Jackson-klanen ved å følge sine sønner og deres voksne venn på turne.

I Robsons tilfelle lot hans mor gutten bo sammen med sitt idol på Neverland i fem dager mens hun selv var på reise, etter at de hadde kjent artisten kun i et par dager. Mødrene har stilt opp i denne filmen, og kommer ikke så godt ut av den. Men – de gjør en viktig jobb ved å stille seg foran kameraet og fortelle sin del av historien. De ble selv blendet av den store stjernen, forteller de begge i dag.

Noe av grunnlaget for det som skjedde er at guttenes familier også ble en del av Jacksons univers. Mødrene og en søster forteller om følelsen av å bli sett av en verdensstjerne, og bli involvert i hans glamorøse verden. Robson: «The fantasy was just too good to turn down». Ja, dette handler om makt. Makt av det tilsynelatende mykere slaget.

Robson og Safechuck gir svært detaljerte skildringer av de seksuelle aktivitetene med Jackson. De forteller også om en overgriper som utøver relasjonell makt ved å blande sammen kjærlighetserklæringer med påbud om å aldri fortelle til noen hva de gjorde sammen i enerom. Ellers vil fæle ting skje. Det «gode» gamle trikset.

Er det nødvendig å bruke fire timer på denne fortellingen? Nei, filmen er for lang. Det er særlig del 2 som lider under at temaene dras for langt. Vi har ikke bruk for å høre fullt så mye om hva Robsons og Safechucks ektefeller mener om saken. Deres fortelling ser ut til å ha som hensikt å skaffe deres ektefeller sympati for hva de har vært gjennom. Dvelingen er dessuten merkbar ved at filmen (i begge de to delene) tidvis fortelles fram av de intervjuedes monologer mens vi som ser på flys via drone over de stedene hendelsene utspant seg. Det blir mye droneflyging.

Mot slutten er temaet hvordan slike opplevelser er vanskelige å snakke om, og hva som kan gjøre at det likevel kan være mulig å gjøre det. Vi får vite hva som førte til at Robson og Safechuck gikk fra å vitne under ed i retten på at intet hadde skjedd til nå å fortelle en helt annen historie. Dette føles som en nødvendig del av fortellingen som bringes.

Men samtidig: De to stilles ikke ett eneste kritisk spørsmål om at de nå forteller en helt annen historie enn tidligere. Robson var forsvarets kronvitne under rettssaken i 2005 der Jackson ble frikjent på alle punkter. De bes heller ikke kommentere at de har gått til retten for å få erstatning for det som skjedde (saker som foreløpig er avvist fordi det har gått så lang tid siden hendelsene).

Det er rimelig å anta at denne filmen vil markere et tidsskille i forhold til sitt tema. Det til tross for at hendelsene den forteller om utspiller seg i et svært spesielt miljø. Den forteller om alle detaljene i denne typen saker, slik vi mer og mer er blitt kjent med dem de senere årene. Filmens hendelser fant sted i en tid da seksualitet mellom voksne og barn i større grad enn i dag var et ikke-tema

Selv om filmen bærer med seg åpenbare presseetiske utfordringer, har det etter mitt skjønn vært riktig å lage den og det er riktig å vise den. Michael Jackson har kommet til orde i svært mange sammenhenger, overfor svært mange mennesker. Det er rimelig at de som ble involvert får fortelle om dette.

En helt annen side ved denne filmen, som nok er mye tydeligere i USA enn her, kan belyses ved å se på den som en film der to hvite menn anklager enn svart mann for overgrep. For mange i den svarte delen av befolkningen er Jackson er annen type idol enn det nordmenn som oftest har sett for seg. Dr. Abay Blay ved North Carolina Central University fortalte til New York Times for noen dager siden at debatten i den svarte delen av befolkningen har gått hardt for seg i saken om rapperen R. Kelly som senere denne uka må møte i retten anklaget for seksuelle overgrep. Om «Leaving Neverland. Michael Jackson and Me» sier hun: «If you think R. Kelly tore black America apart, this is going to destroy us».

Film er et kraftfullt medium. Og film er noen ganger det mediet som aller tydeligst setter dagsorden i de aktuelle debattene.