Er det sannferdig å forsøke å selge inn en historie om at NTNU ønsker å bli utfordret, spør førsteamanuensis Eirik Sundby ved NTNU. Foto: Brage Lie Jor
Er det sannferdig å forsøke å selge inn en historie om at NTNU ønsker å bli utfordret, spør førsteamanuensis Eirik Sundby ved NTNU. Foto: Brage Lie Jor

Hvordan går det når vi utfordrer NTNU?

Kampanje. Challenge-kampanjen forteller en historie der alle ved NTNU vil bli utfordret. Men hvordan går det når NTNU faktisk blir utfordret? Ikke så bra, mener Eirik Sundby.

Publisert   Sist oppdatert

Som mange etterhvert har registrert, har NTNUs ledelse og omdømme-makere i kommunikasjonsavdeling lansert en bred kampanje på alle medieflater. Hovedfokuset i kampanjen ser ut til å være et ønske om å sementere en historie der NTNU i alle ledd fra rektor til student skal fremelske å bli utfordret.

Imidlertid ser kampanjen ut til å ha glemt en viktig faktor som bør være tilstede om man skal fortelle en historie, nemlig om historien er sannferdig. Er den ikke det, fremstår man fort som en eventyrforteller eller i verste fall som en historieforfalsker. Derfor blir det opportunt å spørre: Hvordan går det egentlig når NTNU blir utfordret?

En risiko ved å utfordre en bulldoser, er å bli overkjørt og dermed bli flatbanket i prosessen.
Eirik Sundby
Førsteamanuensis, Institutt for materialteknologi, NTNU

Den store fusjonen vi står midt oppe i, ga NTNU en ordentlig utfordring. Nifu-undersøkelsen som ble offentligjort i juni viste at et stort flertall av våre ansatte fra både tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) og NTNU mener at man ikke har taklet denne utfordringen og at tilbudet til studentene har blitt dårligere. I prosessen frem mot fusjonen ble det også tydelig advart fra ansatte, styret og ledelsen ved den gamle 3-årige ingeniørutdanningen om konsekvensene ved å endre profesjonstankegangen rundt studiet.

Resultatet ser vi nå, utdanningen er presset inn i NTNUs disiplintankegang (med Fakultetet for naturvitenskap - NV) som et foreløpig unntak, ledelses-strukturen fra Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) som argumenterte mot en slik utvikling er nå borte og om man i etterkant spør om NTNU satte pris på å bli utfordret på dette, er mitt bestemte inntrykk at det gjorde NTNU ikke.

Og om noen kan peke på en eneste administrativ prosedyre, teknisk løsning, kvalitetssystem, undervisningsmetode eller annet fra de gamle høgskolene der NTNU har sagt: «Det var lurt! Sånn gjør vi det isteden», blir jeg svært overrasket.

Et annet tilsvarende eksempel er prosessen rundt det helt nye HiST-Teknologibygget på Kalvskinnet som NTNU fikk overta. Hvordan behandlet NTNU denne utfordringen? Antagelig for å hindre at teknologene fra tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag fikk eierskap til bygget, ble det arrangert en tilnærmet hemmelig to-dagers navnekonkurranse, bygget raskest mulig omdøpt til «Akrinn» og nå er de fleste teknologene flyttet til Gløshaugen. Dermed ble denne utfordringen fjernet, fremfor å bli diskutert og forsøksvis løst.

Hva gjør NTNU når de blir utfordret på sitt ønske om samarbeidsavtaler med diktaturet i Kina? Det er mulig man har en oppfatning av at man har «tatt debatten» igjennom et par intervjuer der universitetsledelsen har klargjort sitt standpunkt, men ingen kan vel hevde at en såpass kontroversiell avgjørelse hadde «forankring i organisasjonen»?

Saken der forhenværende leder av forskerforbundet ved NTNU, professor Kristian Steinnes, har kommet i konflikt med egen instituttleder etter å ha kritisert den økende bruken av «tjenestelige tilrettevisninger», har også blitt en utfordrende nøtt for NTNU.

Les også: Tidligere leder i Forskerforbundet NTNU omplasseres mot sin vilje

Med et forbehold om at ikke alle fasetter av saken er kjent i offentligheten, fremstår det som underlig at NTNU sin løsning på denne utfordringen har blitt å fjerne utfordringen igjennom å tvangsmessig omplassere kritikeren.

Som eksemplene over viser, kan det synes som om NTNU i mange tilfeller enten sørger for å fjerne utfordringene så raskt som mulig (helst før de kan problematiseres), eller avviser alle innsigelser mot allerede igangsatte prosesser. Er det da sannferdig å forsøke å selge inn en historie om at NTNU ønsker å bli utfordret?

En risiko ved å utfordre en bulldoser, er å bli overkjørt og dermed bli flatbanket i prosessen.​
​Innlegget er først publisert i Universitetsavisa