Professor Kristian Gundersen svarer Torkel Brekke og utfordrer John-Arne Røttingen og Iselin Nybø med en Plan B. Foto: Siri Øverland Eriksen
Professor Kristian Gundersen svarer Torkel Brekke og utfordrer John-Arne Røttingen og Iselin Nybø med en Plan B. Foto: Siri Øverland Eriksen

Gundersen: Fra Plan S til Plan B?

Plan S. Kristian Gundersen serverer en Plan B som alternativ til Plan S for Iselin Nybø og John-Arne Røttingen.

Publisert   Sist oppdatert

Professor Torkel Brekke vil bringe debatten om plan S videre, men jeg og andre er «absurde», vi misforstår bare, og vi tillater oss å komme med andre data enn de Brekke liker å sitere. Statsråd Iselin Nybø har ingen plan B sier hun, og nå sier Forskningsrådets direktør at plan S ikke skal på høring likevel, kun implementeringen skal det kunne snakkes om. Da blir det litt vanskelig å ta ham helt på alvor når han sier at han ønsker forskernes engasjement velkommen. Er det Edvard Mosers uttalelse om at plan S «er det verste forskningspolitiske utspillet jeg har sett» Røttingen er så glad for?

La oss prøve være litt mer nøkterne. Forskningsrådene og andre som bevilger penger til forskning må naturligvis kunne stille krav om at forskning de finansierer skal kunne bli lest av alle, men dette kan sikres på mange andre måter enn gjennom den lite gjennomtenkte plan S. La meg gi statsråden en plan B:

Er det Edvard Mosers uttalelse om at plan S «er det verste forskningspolitiske utspillet jeg har sett» Røttingen er så glad for?
Kristian Gundersen
Professor, UiO

1) Forskningsrådene stiller krav om at deres forskning skal være åpen tilgjengelig, men overlater til forskerne og tidsskiftene hvordan dette skal skje. Det er flere måter å gjøre det på. Om det må være åpent tilgjengelig fra dag én kan diskuteres, kanskje er det nok å kreve at det er åpent 3 måneder etter publisering? I alle fall i en overgangsperiode. Mange tidsskrifter har en slik ordning allerede og det er lite forskning det haster så mye mer med.

2) De offentlige forskningsbibliotekene gir forlagene en frist til å utvikle hybride systemer. Det vil si at det skal være mulig å kjøpe åpen tilgang for den enkelte artikkelen som publiseres. Det offentlige betaler for åpen tilgang av enkeltartikler slik at ikke finansielle hensyn står i veien for den enkelte forsker.

3) Kun hybride eller åpne tidsskrifter kjøpes inn av bibliotekene om et par år. For at bibliotekene skal fortsette å kjøpe inn et tidsskrift må forlaget kunne demonstrere at abonnementsprisen nedjusteres i takt med at det kjøpes flere artikler med åpen tilgang. Er det halvparten reduseres prisen med 50 prosent etc. Tidsskrifter som ikke vil følge disse reglene kjøpes etter hvert ikke inn for offentlige midler.

Det er fremdeles mange bekymringer knyttet til en slik modell, og mange detaljer som må på plass, men jeg foreslår at vi begynner diskusjonen her og utnytter det engasjementet John-Arne Røttingen er så glad for.