Lenge satt jeg og så denne filmen som en fortelling om kulturelitens eksistensielle krise, og var bare sånn passe interessert. Men så tok den nakketak på meg, skriver vår anmelder om The square.

En vesentlig film om vår eksistensielle utrygghet

Vi har mange gode regissører i Norge. Men vi har ikke Ruben Østlund. Det kan vi misunne svenskene. Med «The Square» befester han seg i den aller øverste divisjonen i verden.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

«The Square» var åpningsfilm på Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) tidligere denne uka. Det fortjener den. Dette er en av de beste filmene jeg sett i år. Og det er da heller ikke enhver film som makter å kapre selveste Gullpalmen i Cannes.

Ruben Østlund har laget høykvalitetsfilmer før også. Men særlig de første filmene kunne oppleves som litt lite tilgjengelig for det store publikummet. Denne gangen beveger han seg ut i det store formatet der flere vil stifte kjennskap med ham. Det er jeg glad for; for meg har han lenge vært en av de store favorittene.

Det er gledelig at en historie som er vesentlig, i så stor grad når gjennom med sitt budskap. Her får en selvforherligende kunst- og reklameelite sine pass påskrevet. Men mer og mer aner vi at alle vi andre også rammes av dens budskap. Filmen forteller at virkeligheten i samfunnet trenger seg på, uansett hvor trygg tilværelsen kan fortone seg. Og at det ikke finnes lettvinte løsninger.

Den ytre fortellingen i denne filmen kan formidles relativt raskt. Christian er direktør for samtidskunstmuseet X-Royal i Stockholm. Vellykket. Attraktiv. Med kontroll på tilværelsen. Men et par hendelser setter det hele i perspektiv. Han blir frastjålet lommebok og mobiltelefon, og forsøker på klumsete vis å få gjenstandene tilbake via trusler. Samtidig er han involvert i et PR-opplegg for museets nye utstilling, The Square, som viser seg å komme ut til offentligheten på en helt annen måte enn den burde.

Museet der Christian er direktør - som burde ha en rolle i samfunnet som dets samvittighet, som rabulist og refser - er i ferd med å sette opp en utstilling fullstendig uten brodd. Dens tema er for så vidt fullt akseptabelt, men så til de grader fullt akseptabelt for alle og enhver at det ikke berører noen. Det blir åpenbart at kunsten har forlatt sin samfunnsrolle.

Her får en selvforherligende kunst- og reklameelite sine pass påskrevet. Men mer og mer aner vi at alle vi andre også rammes av dens budskap.

Jan Storø

Det er i denne konteksten av samstemt fordragelighet at Østlund pirker med noe spisst.

Det er ikke først og fremst de ytre hendelsene som skaper denne fortellingen. Det er heller de mange tråder som spinnes underveis som på hver sin måte driver det hele framover.

Underveis sitter vi med en nagende dommedagsfølelse. Men det skal ikke komme noen atombombe. Ingen terroraksjon er på trappene. Ei heller en naturkatastrofe, en verdenskrig eller et meteornedslag. Kim Jung-Un er svært langt unna. Det er i det daglige livet trusselen befinner seg. Derfor er den mer snikende, og kanskje vanskeligere å få øye på.

Jeg syntes det tok en del tid før denne filmen grep meg. Lenge satt jeg og så den som en fortelling om kulturelitens eksistensielle krise, og var bare sånn passe interessert. Men så tok den nakketak på meg. Det gjorde den gjennom de mange relativt små fortellingselementene som etter hvert skapte de sammenhengene som gjorde filmen meningsfull på et dypere plan. Ett slikt element er: Hva gjør en voksen mann med et barn som plutselig dukker opp og med stor kraft framsetter trusler mot hele hans tilværelse? Et annet er: hvordan kvitter man seg med et brukt kondom etter sex som egentlig ikke burde funnet sted? Et tredje: Er det ok å si til tiggeren at «jeg har ikke kontanter» - når man lyser av økonomisk vellykkethet?

Historien utvikler seg altså mens den fortelles. Derfor vil jeg anbefale at filmen sees uten at man har lest for mye om den på forhånd.

Det er ellers lenge siden jeg har tatt meg selv i å sitte og rett og slett holde pusten under en relativt lang filmscene – i ren spenning. Det skjedde her, under en performance-scene som i seg selv er verdt billettprisen. Den står på egne bein, og understreker på kraftfullt vis filmens hovedtema.

Ruben Østlund er en dreven forteller som skjønner hvordan han skal presentere fortellingens elementer for at de skal virke på oss på en slik måte at vi ikke bare registrerer hendelser, men blir berørt av dem. Særlig i filmens første deler gir han oss irritasjon, som når en gråtende baby er med på et viktig møte. Eller når en innvandrerstemme utenfor vår synsvinkel nærmest krever å få kjøre Christians Tesla. Eller, ikke minst, de korte sekvensene med tiggere, som senere skal vise seg å danne bakteppet for en viktig grunnkonflikt i filmen.

Østlund har laget et sivilisasjonsdrama der vi kan lese inn den uro som vinker i bakgrunnen for mange av oss i den tilsynelatende tryggheten vi omgir oss med i vår tid.  Østlund sier til oss at noe står på spill. Vi kan ikke ta det vi har for gitt.

Noen av trådene i denne filmen antyder at barn er en viktig del av løsningen. Men så enkelt er det likevel ikke. Enkle løsninger finnes kanskje ikke.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS