Konkurranse gir gode investeringer i forskning
Norsk forskning trenger en nasjonal reell konkurranse, og en større del av forskningen bør finansieres gjennom konkurransearenaer, skriver John-Arne Røttingen.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Olav Elgvin skriver i Klassekampen og Khrono om den lave innvilgelsesprosenten hos Forskningsrådet og frustrasjonen dette medfører hos enkelte forskere. Denne frustrasjonen er forståelig gitt den lave andelen som får bevilgninger. Men det er likevel svært viktig at vi viderefører Forskningsrådets konkurransearenaer for å sikre kvalitetshevingen av norsk forskning.
Frustrasjonen er forståelig gitt den lave andelen som får bevilgninger.
John-Arne Røttingen
Mange forskere legger ned betydelig arbeid hvert år i utviklingen av prosjektsøknader, men dessverre får de aller fleste avslag. I gjennomsnitt bruker forskerne rundt 5 ukesverk på å utarbeide en søknad til Forskningsrådet. En undersøkelse fra NIFU i 2016 viste at mange søkere opplever søknadsprosessen i Forskningsrådet som positiv og faglig utviklende og at søknadene kan gjenbrukes i andre sammenhenger. Dette gjelder også de som ikke fikk støtte. Andelen innvilgede forskerprosjekter økte fra 10 prosent i 2018 til 14 prosent i 2019. Det er en positiv utvikling, men jeg er enig med Elgvin i at tilslagsprosenten er for lav og bør økes.
Men ulikt Elgvin og andre forskere han viser til, mener jeg vi trenger bedre rammer for å finansiere de beste prosjektene, heller enn å øke basisbevilgningene til forskningsinstitusjonene. Norsk forskning trenger en nasjonal reell konkurranse, og en større del av forskningen bør finansieres gjennom konkurransearenaer. Ved å bruke nasjonale og internasjonale eksperter, såkalt fagfellevurdering, sikrer Forskningsrådet likeverdig vurdering og at vi finansierer de beste prosjektene.
Universitets- og høyskolesektoren i Norge har en høy grunnfinansiering av forskning sammenlignet med andre land (ca. 72 prosent) og sitter dermed allerede på de fleste forskningsmidlene selv. En fersk rapport fra NIFU viser at universitetene sin andel ekstern finansiering faktisk ikke har økt i perioden 1997 til 2017, men reelt gått ned. Dette samsvarer ikke med opplevelsen som mange enkeltforskere sitter med om økt ekstern konkurranse. Forskningsrådets andel av finansieringen i UH-sektoren er også relativt konstant på om lag 14 prosent. Samtidig har både antallet søknader til Forskningsrådet og kvaliteten på disse søknadene gått opp, og vi forventer fortsatt økning.
Det norske systemet trenger derfor en rebalansering av FoU-midlene. Tilslagsprosenten i Forskningsrådet bør ligge mellom 20 og 30 prosent. I praksis betyr dette at andelen FoU-midler som går gjennom Forskningsrådet, over tid bør økes til en større del av de totale offentlige FoU-investeringene. I dag er det omtrent 27 prosent. Da vil en større andel gode prosjekter finansieres eksternt, samtidig som institusjonene selv fortsatt vil ha betydelig handlingsrom til å gi sine vitenskapelige ansatte rom for å utøve sin forskning. Målet med å diskutere ressursbruk må være å få større effekt ut av investeringene slik at vi finansierer flere gode og nyskapende forskningsprosjekter som konkurrerer i den internasjonale forskningsfronten.
