Tre historier om kjærlighet

Noen ganger er det krevende å anmelde en film. Det kan være vanskelig å bedømme kvaliteten, eller finne de rette ordene i bedømmelsen av den. Noen ganger er det vanskelig å bestemme seg for hva man mener.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg skal være så ærlig å si at jeg er svært i tvil om denne filmen. Den traff meg bare delvis. Men så er det det, da - at United states of Love anses som veldig god av noen av de toneangivende i filmbransjen. En film får ikke Sølvbjørnen på Berlinfestivalen for ingenting.

Tar så Berlin-juryen feil, mens jeg har rett? Det skal jeg ikke hevde. Jeg kan bare si at filmen ikke treffer meg godt nok til at jeg vil hylle den like mye som mine kolleger i Berlin har gjort det.

Vi blir kjent med tre kvinner som lever i Polen, og tidskonteksten er den aller første perioden etter at Muren har falt. Alle tre opplever kjærlighetshunger, men får den av ulike grunner ikke tilfredsstilt. Det er tre ganske triste historier.

I den første lever et par i et ekteskap uten reell dialog, blant annet fordi hun egentlig er forelsket i presten. I den andre venter skolens rektor på at hennes elsker gjennom seks år - legen - skal bli hennes kjæreste. Når han blir enkemann, regner hun kampen for vunnet. Men det skal vise seg å ikke bli så enkelt. I den tredje lever en eldre kvinne i skjult kjærlighetsrus til en mye yngre kvinne, hennes nabo.

Sammenstillingen av tre slike fortellinger, der flere av aktørene inngår i hverandres fortellinger, er et spennende grep. Vi kan gjerne komme nær menneskers liv gjennom en slik fortellermåte.

Jeg skal være så ærlig å si at jeg er svært i tvil om denne filmen. Den traff meg bare delvis.

Jan Storø

I denne filmen finner jeg flere elementer som jeg ikke synes henger godt nok sammen. Jeg tror det har noe å gjøre med dialogen. Den til tider ganske sparsomme dialogen. Særlig den første fortellingen lener seg mye til det usagte mellom ektefellene.

Det usagte er et spennende tema for en fortelling. Ikke minst for en film. På et helt spesielt vis kan film visualisere det som ikke kan sies. Den kan gjøre det gjennom bilder, iscenesettelser, utsnitt, klipp, blikk og så videre. Regissør Tomasz Wasilewski er da også en så erfaren filmmaker at han forstår seg på slikt. En sexscene som bare delvis foregår inne i billedutsnittet, sier noe symbolmettet om forholdet mellom ektefellene i den første fortellingen.

Det usagte kan altså potensielt åpne for visualisering. Men det usagte kan også gjøre fortellingen utydelig. Slik at enkelte tilskuere faller av. Slik opplevde jeg det i denne første, og i den tredje, delen.

Da var den andre delen tydeligere, og også den beste. Her ble jeg involvert og kjente det stakk i hjertet når jeg forsto hvor det bar. Ikke minst skyldes dette Magdalena Cielecka, som spiller den ulykkelige rektoren. Dette er en skuespiller med kontroll over sine virkemidler. I denne delfortellingen spiller også det verbale elementet en større rolle.

I den tredje fortellingen blir jeg igjen dratt mellom ulike tolkningsmuligheter. Dens grunnleggende narrativ står ikke tydelig nok fram og holder fast i meg. Den eldre kvinnens middagsinvitasjon til en spisestue der hun har mange fugler flyende fritt omkring over tallerkenene, får stå som eksempel på en scene med uklar hensikt.

I flere scener får jeg assosiasjoner til svenske Roy Andersons filmer. Han spiller ofte ut vakker-tragiske figurer som lever ulykkelige liv. Men der Andresson klarer balansen mellom realisme og surrealisme, blir Tomasz Wasilewski etter mitt skjønn hengende for mye igjen i realismen til at det mulige surrealistiske innslaget fester seg. Det er synd, for vi hadde hatt bruk for det. Kanskje er det heller relevant å se til tyske Rainer Werner Fassbinder, som er en av tragediens mestere. Også han skildret umulig kjærlighet i triste tablåer.

United states of Love er holdt i en særegen stil, preget av lett overeksponerte bilder med kun svake fargetoner. Bildene gir en god estetisk bakgrunn til tristessen. Fortellingene er triste, men på et vis også lyse.

Ett av valgene i denne filmen er å veksle mellom store, åpne utesecener, trange bilder i små leiligheter og scener der kameraet følger jeg-personen tett bak hennes rygg idet hun beveger seg i sitt miljø. Det handler altså om en visuell veksling mellom objekt- og subjektposisjon. Også denne vekslingen er bra, selv om jeg synes kamera-bak-ryggen-scenene kommer litt for tett.

Samtidig er det på sin plass å berømme flere av de gode rolletolkningene, først og fremst de gode kvinnerollene. Gitt den tragiske grunntonen i disse fortellingene, får de mye ut av sine roller.

Hva er det så som ikke fungerer godt nok? Jeg tror jeg sliter med å forstå Tomasz Wasilewski sitt prosjekt. Det usagte gjør det utydelig for meg. Han inviterer meg både til å bivåne en realisme som er ganske trist og (lyse)grå, og han søker en stil som ber meg betrakte hendelsene med surrealismens skråblikk på det menneskelige. Jeg synes ikke han får til dette dobbelte prosjektet.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS