Ser seg selv på Fidels tak

En film som foregår på et tak? Kan det være noe å se på, da? Ja, det kan det. Som i dette tilfellet hvor vi møter en knippe gamle venner som treffes igjen etter mange år uten kontakt. De var en gjeng som vanket sammen da de var i tjueåra, og nå har rundt tretti nye år rast av sted.

Sammenkomsten, eller festen kanskje, arrangeres på taket på en av Havannas bygninger. Den begynner ved høylys dag, fortsetter inn i nattemørket og ender iallfall ikke før vi nok en gang kan se byens strender i grålysningen i bakgrunnen.

Åstedet for dramaet er plassert midt i en sydende by som først og fremst er tilstede via utsikten over de andre hustakene – og via byens lyder. Det holder i massevis. Vi er i Havanna likevel, og det er samtalene på taket som inviterer oss dit. Selv har jeg aldri vært i Cuba, men jeg merker at mange nordmenn har et spesielt forhold til landet. Noen av nostalgiske grunner, noen av politiske grunner, noen på grunn av sigarene og andre på grunn av musikken.

Regissør Laurent Cantet er fransk. Han er et solid navn, med flere filmer bak seg. Sist vi la merke til ham var det med Klassen i 2008. Men også med en episode i 7 dager i Havanna, som for Cantet var et slags forarbeid til denne nye filmen. Himmelen over Havanna var åpningsfilm på TIFF, Tromsø internasjonale filmfestival tidligere i år.

Himmelen over Havanna er på mange måter et farvel. For oss som betraktere utenfra, men minst like mye for menneskene vi møter på taket. Den er et farvel med en epoke, i livene og i landet til disse menneskene.

I begynnelsen av filmen er det det hyggelige som dominerer. Gamle minner hentes fram, man klapper hverandre på skulderen og ler og skåler. Inntil en av vennene forteller: jeg ønsket å miste min hukommelse. Noe ligger begravet i minner i det som skjedde da, og det som har skjedd siden. Ikke alt er like hyggelig.

Cantet følger to tråder; hendelser på det personlige plan som aldri ble snakket gjennom da de fant sted, og de politiske hendelsene denne generasjonen cubanere ble preget av. Disse to trådene spinnes også sammen, og det er da det begynner å bli interessant. Hvordan tenker denne generasjonen om sine egne liv, slik de ble levd i Castros Cuba? Og hva med forfatteren blant dem -  han som forlot landet - kan han kalle seg en cubaner? Konfrontasjoner med vennene blir også konfrontasjoner med landet de ble født inn i, og tiden de vokste opp i. Her vrir regissøren fokuset fra de menneskelige valgene og over til å se på menneskene i samfunnet.

Skuespillerne veksler mellom å være i fokus, og viser samlet sett fram svært så hyggelige prestasjoner. De er alle cubanere, og har levd i den politiske og kulturelle virkeligheten som de her gestalter fortellingen om. Vi fornemmer en sjelden intensitet i spillet deres.

Himmelen over Havanna er medrivende og rørende. For noen er den også opprørende.

Men la oss ikke slippe helt tak i Cantet der. Han retter ikke blikket bare mot fortiden. I intervjuet med Cantet, som ligger i faktaruten, og som ble gjort i dagene etter Charlie Hebdo attentatet i januar, forteller han mye om Himmelen over Havanna – men også kort om sine nye planer. Han var i ferd med å begynne å skrive på en film om hvordan unge mennesker føler seg fremmedgjort i det moderne samfunnet. På den Internasjonale filmfestivalen i Morelia i oktober (altså før de siste terrorangrepene), sa Cantet: «What really scares me is that this extreme radicalism that we have is triggering at the same time a right-wing extremism and this can be as dangerous as the other. France is currently facing a bipolarization that really scares me. The film that I’m planning is going to address this problem.»

Vi bør kunne forvente noe betydningsfullt av Cantet neste gang vi møter ham.

Se også: De fleste filmomtaler til Jan Storø finner du her.