Rebeller uten en sak - i Paris

Paris. Terror. Disse to ordene - koblet sammen - har lyst mot oss i nyhetsbildet flere ganger de siste årene. Og så dukker det altså opp en film om en terrorhandling i nettopp Paris. Orker vi det?

Publisert   Sist oppdatert

Ja, det bør vi kunne orke. Nocturama er dessuten egentlig ikke en film om terrorisme. Slik ser iallfall jeg den. Den er mer et dystopisk sivilisasjonsdrama. Den handler om innholdsløshet, fremmedgjøring og dehumanisering.

Men la oss begynne med begynnelsen. I den første delen av denne filmen er vi vitne til at ti unge parisere beveger seg delvis samlet og delvis hver for seg via Metro og til fots i retning ulike bestemmelsessteder i Paris. Vi aner at noe er hemmelig. Noen av dem veksler megetsigende blikk. Men de sier ikke noe til hverandre.

Etter hvert skjønner vi at vi er vitne til opptakten til en hendelse (egentlig flere parallelle hendelser) som involverer sprengstoff og våpen. Deres handlinger er samordnet, ikke minst i tid. Noe skal foregå en bestemt ettermiddag i den franske hovedstaden.

Etterpå er planen å gjemme seg i et eksklusivt varemagasin i sentrum som går over flere etasjer. Denne delen av planen har de blitt enige om fordi de regner med at det er mindre sjanse for å bli tatt hvis de gjemmer seg der. Opptakten omfatter bortimot den første halvparten av filmen. Her er det sparsomt med dialog. Bildene forteller det meste, på medrivende vis. Vi trekkes med i en akkurat passe spenningskurve.

Gruppen av unge, nyslåtte terrorister møtes så i varemagasinet, når deres anslag er gjennomført. De holder seg skjult mens stedet evakueres, og når de er alene i bygningen slår de ut alarmsystem og vakter. Dermed er hele magasinet «deres» for én natt. Mens politiet leter febrilsk etter gjerningsmennene i gatene utenfor.

Dette er film. Det er bruk av filmmediet til å fortelle en historie slik bare dette mediet makter.

Jan Storø
Dosent HIOA og filmanmelder i Khrono

Dette er film. Det er bruk av filmmediet til å fortelle en historie slik bare dette mediet makter. Og regissør Bertrand Bonello viser seg fram som en dreven håndverker og kunstner. De små iscenesettelsene gjennom natten i varemagasinet der de ulike aktørene møtes i en rekke situasjoner som viser absurditeten i deres handling tidligere på kvelden, driver fortellingen framover. God personinstruksjon er ett stikkord. God klipping, et annet. Kameraarbeidet er av godt merke (her skal også fotografen Leo Hinstin krediteres).

Et grep Bonello anvender seg av, er at han gjør det han kan for å gjøre fortellingen almen. Terroristene er ikke en bestemt etnisk gruppe, de er ikke (så vidt vi kan se) av en bestemt religiøs eller politisk tro eller oppfatning. Vi får i det hele tatt ikke vite hvorfor de utfører terroren. Det får vi ikke fordi Bonello vil vise oss noe annet. En gammel filmtittel rinner meg i hu: «Rebel without a cause» (1955). Denne gangen passer den om mulig enda bedre.

De unge aktørene opptrer både som kalde og vante terrorister når de forbereder og gjennomfører handlingene, og på samme tid som vanlige ungdommer, slik man finner dem rundt i Paris - og i de fleste andre byer. Etter udåden, i varemagasinet er de så «vanlige» at det som skjedde tidligere på kvelden nesten er radert ut. De spiller tv-spill de finner i magasinet, de sminker hverandre, lager måltider av maten og vinen i matavdelingen og sover i sengene i sengeavdelingen. Innimellom kjeder de seg i påvente av neste dag. Da er planen å rusle hjem til foreldrene.

Nettopp av disse grunnene, kan vi si at terroren kommer innenfra. Så kan man innvende at dette ikke er realistisk. At det er lite sannsynlig at en tilsynelatende løst sammensatt gruppe ungdommer kan utføre en så målrettet og koordinert handling der de delvis opererer hver for seg. Og der de ikke hisser opp innsatsviljen ved å vise til saken i den dialogen de har seg i mellom. Det er jeg for så vidt enig i. For meg blir filmen langt sterkere dersom jeg delvis hopper ut av realisme-sporet, og heller prøver filosofi-sporet. Jeg får mer ut av den som en film om et samfunn, litt fram i tid, enn som en helt ut realistisk fortelling.

Og så ser vi hvordan samfunnet, representert ved den franske statens maktapparat reagerer på handlingene. Uten å gå i detaljer på dette, fordi det vil ødelegge historien for den som ønsker å si filmen, vil jeg likevel si at her finner vi et skremmende scenario. Den depersonifiseringen vi blir vitne til, begrunnet i et kort nyhetsglimt som farer over en av tv-skjermene i varemagasinet, antyder at fortellingen er lagt noen år fram i tid. Og at «vi» som samfunn er desillusjonerte i møtet med opprøret. Desillusjonerte, men ikke oppgitte.

Nocturama er en film med dommedagspreg. Både i fortellingen i seg selv, i musikken som angir stemningen som ledsager bildene og i sin «konklusjon», som mer antyder enn konkluderer.